Andreas Mattsson, fra det legendariske svenske popbandet Popsicle, er ute med (nesten) rykende ferske «Kick Death’s Ass» som, om nok mennesker trykker det til sitt bryst, ganske sikkert, om alt går etter planen og antikrist ikke har noe skummelt på gang, trolig kommer til å frelse verden.

En verden som, om vi skal tro en del kanskje ikke veldig troverdige religiøse sekter, like fullt sekter, snart skal forsvinne fra jordens overflate.

Men verden består jo ikke, som dere ganske sikkert vet, om dere har fulgt med i timen, kun av Tellus, altså den kloden vi, menneskedyrene, lever på omgitt av epleskrotter, sykler, rekkehus, kråkeboller, kopper og krus, rundkjøringer, trafikklys, en og annen Harry Nilsson-skive, askebegre, fiskepinner og så videre. Nei da, verden, det er universet det. Og universet er jo, som sikkert de fleste vet, uendelig.

Det vil si grenseløst, befridd fra alle verdens kalkulatorer, tommestokker og linjaler som, i det uendelighetsprinsippet trer i kraft, opphører å være måleinstrumenter. Et univers der nuet, uendeligheten og evigheten møtes i en sirkel som, når alt kommer til alt, egentlig er en spiral.

Hvor hardt «Kick Death’s Ass» treffer mannen med ljåens skinker, kan selvfølgelig diskuteres. Men en ting er sikkert: Den treffer så hardt at du, kjære popklikker, godt hjulpet av cirka en hundrelapp og en stor dose vilje til makt, kan være med på å frelse verden.

Andreas Mattsons utsøkte meloditeft holder lytteren på tå hev albumet igjennom. Men der andre trykker til, har Mattsson satt sin lit til mer subtile grep. Han lister seg fram, samtidig som han forsiktig røsker lytteren i øreflippen. Noe låter som «Parklands», «AA», «Metaphors, «Married With Kids»og «The Mountain», er utsøkte eksempler på.

Konklusjon: Kick death’s ass, lev i nuet og ta sommerferie med Andreas Mattsson i knollen.