Jeg levde i drømmen. Den ble kanskje ikke fullt så vill som jeg drømte at den skulle bli, men den var i hvert fall min egen. Og jeg fortærte nok flere soloppganger enn solnedganger på 80-tallet, helt uten drops.

Drømmen dreide seg om å stå forrest på scenen. På Roskildes Orange scene. Og hyle ut: «Do you feel all-right!?» Mens 70.000 gikk bananas og skrek bekreftende tilbake. Det er kanskje flere enn jeg som har lekt med tanken om at akkurat dét hadde vært nokså kult. Og flere enn jeg som innser at akkurat dét kommer aldri til å skje.

Derfor er det greit å ha karer som DumDum Boys, som lever ut sin drøm i levende live.

Det var det som skjedde den fredagen i 1989, den fredagen på Roskilde som noen stadig prater om. Da DumDum fikk det endelige gjennombruddet. De dro til Danmark for å møte sine egne i et konserttelt. 15.000 nordmenn på fylla i et utendørstelt en fredagskveld. Det slår sjelden feil. Det var dansk bajer, norske flagg og en sinnssyk stemning. Min eldste barndomskompis måtte dra lillebroren sin ut av folkehavet. Publikum hadde fullt fokus på musikk og øl, uten behov for å dokumentere alt med mobilen; de trøkket med total hengivenhet en kaskade av villskap opp mot bandet på scenen.

Vi måtte ta en nakenkalddusj for å komme ned i etterkant, og bandet uttalte dette til Aftenposten noen år senere:

– Uansett var det en av de største opplevelsene vi har hatt og en av de beste konsertene vi har gjort, sa Prepple….Men at konserten hjalp dem videre i karrièren, har Prepple liten tro på.
– Det var vel at par dansker som hørte på, og vi fikk noe spilling i radio der nede. Men stort sett er vel danskene bare interessert i blues. Det var nesten bare nordmenn til stede, men det var jo stort å møte dem utenfor Norge. Stemningen er utrolig høy, både blant publikum og artister. Dessuten var det artig for oss å se dimensjonen på slike store opplegg, sa Prepple.

Trønderpønkerne i Wannskrækk hadde plutselig funnet seg sjæl og blitt mainstream. Riktignok ikke i sjangeren trønderrock der livet skulle levvas på dialekt, men i sjangeren rock’n’roll på norsk. Dette var det definitivt mangelvare på på den tiden, og DumDum Boys sørget for at det ikke hørtes helt teit ut å synge på bokmål.

Per Øivind «Prepple» Houmb var frontfiguren som på sin maniske måte fremførte de, for noen, kryptiske budskapene. Arkitekten var, er og forblir Kjartan Kristiansen. Gitarist, låtskriver, tekstforfatter. Han plasserte lista høyt for hvordan norsk rock egentlig burde låte. Det var mange gode nyveiv- og pønkeforsøk i overgangen 70- og 80-tallet, men de sluknet liksom litt for fort. 80-tallet var jo også da de fire store innen norsk rock fikk fotfeste.

DeLillos var i gang med sitt naivistiske popprosjekt, Raga med Michael Krohn fra Røa i Oslo hadde pøst ut flere album i en rasende fart, inkludert klassikeren «Maskiner i Nirvana» (1985). Jokke satte ufortrødent i gang mot det som etter hvert ble undergangen, med «Alt kan repareres» (1986) og «Et hundeliv» (1987).

DumDum stod likevel frem som noe annet. I hvert fall i mine ører. Uforfalsket gitarrock, tilbake til grunnfjellet, med kreative tekster jeg kunne tolke.

Det var et band med store baller, hvor vokalisten minnet om Thåstrøm i Ebba Grøn og Imperiet – så fulle av selvtillit at de ga pokker i alt som het Tanter og Janter. Bandet våget å slippe et debutalbum, hvor platenavnet delvis bestod av Na Na Na Na Na Na. De bød opp til fest uten å bli for harry. Det likte jeg godt.

Helt til jeg mistet interessen en gang på 90-tallet. Da syntes jeg det ble kjedelig, traust og forutsigbart. Sikkert urettferdig. Sikkert fordi jeg utviklet musikksmaken i andre retninger og ble eldre. Og sikkert fordi det kom flere norske band som forsøkte å etterlikne DumDum Boys. Jeg forsøkte innimellom. Kanskje var jeg til og med på en konsert eller to. Men jeg leet ikke på øyelokkene og gravde ikke nevneverdig i øregangene før jeg tilfeldigvis så dem igjen på Norwegian Wood i 2010. Da var noe av det maniske tilbake. Dessuten hyllet de sitt forbilde gjennom mange år, Gustav Lorentzen, i Knutsen og Ludvigsen. Det var stort.

Det er nemlig når DumDum klarer å fyre av mer enn løskrutt, at de gir det lille ekstra i kraft av særegne dum-dum kuler, at du bør være obs. Hvis ikke de greier å trylle frem det, blir en hel konsert fort uinteressant. Og det var nettopp dette jeg var spent på da vi stakk opp til OverOslo på hovedstadens tak i slutten av juni.

«Noenogtjue er ingen alder
Men herregud jeg er gammel
Jeg har ingenting verdt å nevne»

sang de i «Oppned» fra andrealbumet «Splitter Pine» (1989)

Ville Prepple, Sola, Kjartan & gjengen være i stand til å skape rockemagi i en alder av noen-og-femti, 29 år etter at de knocket 15.000 nordmenn flate i et telt på Roskilde?

Svaret er tja, na na na na na, og kanskje litt herregud. Innimellom låter det nemlig utrolig fett. Jeg står helt foran sammen med fotografene under de tre første låtene. Popklikk har fått akkreditering, og jeg har urutinert nok ikke tatt med meg hørselsvern. «En vill en» sparker det hele i gang, og jeg lurer på om de er blitt gale på sine eldre dager…? En av de beste låtene til å begynne med, før de er kommet ordentlig i gang? Og de holder ikke akkurat igjen med «Lunta Brenner» og «Takke Faen» (begge fra albumet «Gravitasjon», 2006)

Og det utvikler seg til det jeg frykter, en berg og dalbane. Setlisten er det ingenting å si på. DumDum er ganske rå når de klinker til med all sin rutine og sper på med ekstra energi. Veien til å bli nokså trauste er imidlertid kort, når de ikke treffer helt med timing, stemning og publikumsinvolvering.

«Tyven Tyven» (låt nummer 11) tar det hele ned, den får igang allsang, men blir litt lang. Jeg vandrer rundt på haugen som kranser foran OverOslo-scenen og treffer på en gammel kompis som har en kone som digger DumDum. «Hun er et eller annet sted der nede», sier han og forsøker å holde sneven av forakt i stemmen tilbake. Han sverger til Raga som spilte i settet før, i denne knallhete dobbelavslutningen, en lys fredagskveld på Grefsenkollen, i randsonen av Oslo sentrum.

«Boom Boom», «Enhjørning» og «Metallic Hvit» utgjør pangavslutningen på settet, mens «Hagelangs» blir første ekstranummer, en låt som de selv sier at de ikke har spilt på flere år. Her er den fra Vulkan i Oslo i 2015, med nydelig gitarspill av Kjartan Kristiansen. På OverOslo får de imidlertid ikke like mye dreis på den.

«Møkkamann» drar det hele opp igjen før Prepple vandrer ut i folkehavet med bar overkropp på «Splitter Pine». Låten er en sikker livevinner, selv om radiostasjonene i årevis har forsøkt å spille den ihjæl. Og de opprinnelig måtte få Stage Dolls til å hjelpe seg med å ferdigstille låten i studio.

Publikum er garantert storfornøyde der de drar hjem til sine trygge hjem, kanskje med unntak av noen ihuga Raga-fans, Jeg selv er håpløst romantisk, det er ingen enkel ting, og blir dermed urettferdigheten selv i fredagsfesten de har forsøkt å skape. Det er ikke fair å måle dette opp mot DumDum for nesten 30 år siden. DumDum var den gang det store hotte, norske bandet på vei opp, de spilte på alle nordiske festivalers mor, og rystelsene på Richters kunne føles helt til København. Jeg spjæra buksene, var stiv og støl som i en lang, lang B-film, men det var jo definitivt en bra en!

I dag er det festivaler på hvert gatehjørne, trøndergutta har passert 50 og svært få publikummere overnatter i telt for å gå på OverOslo. Likevel, jeg hadde håpet på mer. Kanskje er jeg bare blitt gammel, blasert og en smule mer gretten.

SPILLELISTE OVEROSLO 22. JUNI 2018

1. EN VILL EN
2. LUNTA BRENNER
3. TAKKE FAEN
4. BULLDETEKTOR
5. EN VAKKER DAG
6. ENGLEFJES
7. HAR DET PÅ TUNGA
8. NÅDELØS
9. TID & STED
10. FRITT FRAM
11. TYVEN TYVEN
12. SLAVE
13. LUNCH
14. MITT HJERTES TRELL
15. BOOM BOOM
16. ENHJØRNING
17. METALLIC HVIT

18. HAGELANGS
19. MØKKAMANN
20. SPLITTER PINE