Helt fra første takt skjønner man at det er fornyet inspirasjon i det den gamle Hüsker Dü-generalen Bob Mould presterer her. Jeg tror vi må tilbake til Sugar og monsterdobbelen «Copper Blue» og «Beaster» (1992/1993) for å finne like slagkraftig låtmateriale og levering.
Mould har gitt ut en drøss album i mellomtiden, og ingen av dem er dårlige. Senest «Patch the Sky», fra 2017, var en god påminnelse om hva som bor i denne låtskriveren. Men «Sunshine Rock» er et hakk opp: sprudlende, livsbejaende og melodisterkt på en måte som minner gledelig om det den gode Bob tidligere har satt fra seg på hardcore-pop-sjangerens øverste hylle (en sjanger han for så vidt skapte og definerte med nevnte Hüsker Dü).
Et nytt møte med en veldig bra plate med Bob Mould fortoner seg omtrent slik: i starten aner du mest energien, men du skjønner at det er mer å hente. Men det låter gjerne litt «trangt», særlig av Bobs stemme, og varemerket, gitarlarmen, er mer støy enn godlyd. På andre, tredje, fjerde lytt er det akkurat som om du kommer inn på innsiden av musikken. Det som først stengte deg litt ute, inviterer deg inn – i stedet for trange mellomtoner, hører du Bobs melodi-univers åpenbare seg og folde seg ut som tulipaner i blomstringsøyeblikket, om enn et langvarig blomstringsøyeblikk – og følger du med, får du med deg de reflekterende tekstene. Lytter du flere ganger, belønnes du med nye nyanser for hver gang.
«Rock» i låta «Sunshine Rock» er altså ikke musikken, men en knaus i solskinnet – en metafor for å være tilstede i øyeblikket. Som Bob forteller i et nylig intervju med Rolling Stone, er det kanskje en smule ironisk at han har flyttet til Berlin (har bodd der stor sett et par år nå) for å lage en «happy» plate. Men Bob reflekterer over hvor han er i livet (han er 58), for eksempel i vakre «The Final Years».
Livet går fort og varer ikke evig – hans våpendrager i Hüsker Dü, Grant Hart, forlot oss i 2017. I RS-intervjuet forteller han at han forkastet en rekke politisk betonede låter til dette albumet, selv om det ikke er helt fritt for dem – han ville bare ikke la sitt verk defineres av en sittende president. Men, som Bob er inne på, en gammel, rasende Hüsker-klassiker som «Divide and Conquer», skrevet midt i Reagan-æraen, har åpenbart fornyet kraft og aktualitet nå.
Det betyr ikke at vi snakker ren solskinnspop her – det er en dels manisk energi, og rikelig med sinne, i mange av låtene. Og som det pleier å være når Mould har funnet toppformen: melodiene er fantastiske, men aldri åpenbare. Det vrimler av småhemmelige akkordprogresjoner og egenartede melodier, og det låter pottetett av bandet hans. Eksperimentene med synther og sånt er toned kraftig ned, mens Prahas TV-orkester bidrar med stryk på noen av låtene – fiffig og veldig fint – velkommen tilbake!
