For to dager siden var det 48 år siden Tom Waits debuterte med “Closing Time” (1973).

Tekst: Martin Johannessen

Plata er spilt inn i Sunset Sound Recorders og United Western Recorders i Hollywood med Jerry Yester som produsent. Yester spilte i The Lovin’ Spoonful. Han hadde også produsert et par plater med Tim Buckley.

Plata er viktig rett og slett for det er her vi hører Tom Waits for aller første gang. Siden har han vært i konstant utvikling.

“Closing Time” er et ganske jazza, pianodrevet album. Stemmen er ikke så rusten som den blir senere. Men han har aldri vært noen Frank Sinatra heller. Han var bare 24 år da plata kom ut.

Tom Waits starta karrieren sin i 1970 som fast artist hver mandag på The Troubadour i Hollywood. Det gikk mye i coverlåter, mye Dylan. Men også låter som etter hvert dukka opp på debutplata, som for eksempel «Virginia Avenue» og «I Hope That I Don’t Fall in Love with You».

Jeg skulle gjerne ha ramla innom en pub der en ukjent Tom Waits satt bak pianoet!

Det var på The Troubadour at bransjemannen Herb Cohen ble imponert og ble manageren hans. Det var også på The Troubadour David Geffen nesten gikk i bakken da han hørte Tom Waits spille “Grapefruit Moon”. Og det tok ikke lang tid før kontrakten med Asylum Records ble underskrevet.

Rockehistorien ligger i tjukke lag på veggene i Sunset Sound Recorders. Neil Young, The Doors, Joni Mitchell og mange flere har spilt inn plater der.

Selv om det ikke var noen store krangler, dro Tom Waits og produsenten i hver sin retning. Yester prøvde å dra plata i en mer folk-retning, mens Waits dro i retning av jazz.

Tom Waits og Yester hadde brukt god tid på å bli kjent og spilt inn diverse demoer. De diskuterte instrumentering, arrangementer og hvilke musikere de skulle bruke. Et av kravene til Waits var at de hadde med kontrabass.

De som spiller på plata er John Seiter på trommer, Peter Klimes på gitar, Tony Terran på trompet. Shep Cooke spiller også gitar og Bill Plummer spiller bass. Tom Waits spiller piano, gitar, munnspill, cembalo og celesta.

De brukte omtrent ti dager på å spille inn plata. Helst ville de spille inn på ettermiddagen og utover. Men da var studio opptatt og opptakene ble derfor gjort i vanlig arbeidstid, fra ti til fem.

Åpningslåta “Ol’ ‘55” var eneste single. Den er en av platas høydepunkt i mine ører, selv om den ikke fikk så mye oppmerksomhet.

Låta fikk derimot oppmerksomhet da Eagles ga ut sin versjon på “On the Border” i 1974. Litt drahjelp fra større artister er bra både for cred-en og lommeboka.

Det er mange bra låter her. “Martha” er vakker hele veien gjennom, Waits og pianoet, og celloen til Jesse Ehrlich gjør den ekstra fin.

Tim Buckley ga ut sin versjon av “Martha” på “Sefronia” i 1973. Bette Midler og Meat Loaf har også sine versjoner av låta.

“Old Shoes (& Picture Postcards)” er også bra, synes jeg. Den er ikke så veldig jazza, heller vel mer i country-sjangeren.

Det var ikke bare David Geffen som nesten gikk i bakken da de hørte “Grapefruit Moon”. Det er en fantastisk låt. Akkurat en sånn låt du ønsker å høre seint på kvelden.

Den siste dagen spilte de inn den instrumentale “Closing Time”. Da de hadde spilt inn tittellåta ble det stille i studio. Yester forteller:

“The most magical session I’ve ever been involved with. At the end of it, no one spoke for what felt like five minutes, either in the booth or out in the room. No one budged. Nobody wanted the moment to end.”

Rolling Stone skrev at det var «a remarkable debut album.» Og det var det jo.

Tom Waits-podcasten Down in the Hole har gått gjennom hele katalogen til Tom Waits og har selvfølgelig en egen episode om debutplata https://tomwaitspodcast.wordpress.com/…/17/1-closing-time/