Da jeg for alvor fikk ørene opp for Van Morrisons musikalske univers sånn cirka midt på 80-tallet, tok det ikke lang tid før jeg var helfrelst. Plater som «Astral Weeks», «Moondance», «Saint Domenic’s Preview», «Veedon Fleece», «Into The Music» og «No Guru, No Method, No Teacher», satte så dype spor at Van The Man alltid ville være en av de store for meg.
Og han fortsatte å levere en haug med kvalitetskiver fra midten av 80-tallet og langt inn på 90-tallet. Som for eksempel «Irish Heartbeat», «Avolon Sunset», «Hymns to the Silence», «Days Like This» og «The Healing Game».
Men så skjedde det noe. Jeg mistet litt interessen, ble litt lei. Noe som trolig skyldes en kombinasjon av at jeg oppdaget så mange andre artister samtidig som jeg følte at Van Morrison gikk litt på repeat.
Ikke for det; hver gang min irske helt dukket opp med et nytt album, lyttet jeg med hele meg, men det ble liksom med det. Platene var på ingen måte dårlige, men skulle jeg høre på Van hentet jeg heller fram de gamle klassikerene, plater kompisene mine og jeg hørte så mye på i våre formative år at de var blitt en del av oss.
Da jeg i 2019 hørte «Three Chords And The Truth», Vans sjette album på fire år, kjente jeg at det tente til igjen, at Van Morrison-genet inni meg for alvor våknet til live. Det føltes litt som om en gammel venn helt plutselig banket på døra med en forundringspakke under armen.
«Three Chords And The Truth» er kanskje ikke et mesterverk på linje med flere av platene nevnt ovenfor, men det er definitivt et album der Van Morrison viser at han fremdeles kan lage musikk som virkelig betyr noe. Musikk som går i dybden og treffer langt inn i sjela.
Det varme lydbildet gir plass til deilige detaljer der tangenter, gitarer, blåsere og vokalen spiller hovedrollen. Å beskrive Van Morrisons stemme er for meg et umulig prosjekt, for i min verden finnes det knapt en vokalist som synger bedre enn ham. Det er også verdt å merke seg at den legendariske gitaristen Jay Berliner bidrar på plata.
Fjorten låter er muligens i overkant, men jeg synes det fungerer. Måten Van Morrison blander soul, jazz og blues på er uovertruffen, og så lenge det er soulmusikken som dominerer, er jeg mer enn fornøyd.
Begynn med «March Winds In February», «Dark Night Of The Soul», «In Search Of Grace», «Read Between The Lines», «If We Wait For Mountains», «Up On Broadway», tittellåta, «Bags Under The Eyes», «Days Gone By» og «Fame Will Eat The Soul». Når stemmen til The Righteous Brothers’ Bill Medley dukker opp på sistnevnte, er det bare å legge beina på bordet og tørke vekk gledestårene.
