I dag er det 51 år siden Led Zeppelin ga ut mesterverket «Led Zeppelin II» (1969).

Tekst: Martin Johannessen

Plata ble spilt inn i et av bandets mest hektiske perioder, fra januar til august 1969, hvor de gjennomførte hele fire turneer i Europa og tre i USA. Selve innspilling fant derfor sted i diverse studioer på begge sider av dammen.

“It was insane, really. We’d put down a rhythm track in London, add the vocals in New York, put in a harmonica, say, in Vancouver, and then go back to New York to do the mixing. By the time the album came out I’d lost confidence with it,” sa Jimmy Page i et intervju.

Men han trengte ikke å bekymre seg. Den solgte til gull i USA bare i løpet av de tre første ukene og 3 millioner etter et halvt år. Og i desember vippa den «Abbey Road» ned fra listetoppen og havnet aller øverst på listene både i England og USA.

Bort med Beatles, inn med Zeppelin.

Et av rockehistoriens feteste riff åpner side 1. «Whole Lotta Love» er like vanvittig tøff i dag som for 51 år siden!

Hvis du tenker at midtpartiet før gitarsoloen på «Whole Lotta Love» kan høres ut som om noen går bananas i studio, er ikke det så langt fra sannheten. Lydtekniker Eddie Kramer forklarer:

«The famous Whole Lotta Love mix, where everything is going bananas, is a combination of Jimmy and myself just flying around on a small console twiddling every knob known to man.»

I og med at de turnerte og var i studio om hverandre spilte de «Whole Lotta Love» live første gangen allerede i april  på en konsert i San Francisco i 1969.

Jimmy Page spilte vanligvis på en Telecaster på denne tiden, både i studio og på scenen. Men i april 1969 kjøpte han en brukt Les Paul av Joe Walsh, og Les Paul har selvfølgelig siden vært foretrukken gitar. Nå er det nesten umulig å forestille seg Page uten en Les Paul.

Andre låt er «What Is and What Should Never Be». Den er stort sett skrevet av Robert Plant. En nydelig låt, og særlig bassgangene til John Paul Jones er en fryd for øret.

«The Lemon Song» er spilt inn live i studio. Den er en variant av Howlin’ Wolfs «Killing Floor».  Zeppelin oppga først ikke Chester Burnett som låtskriver. Sånt blir det bråk av. Selv om Zeppelins sakket ned tempoet i sin versjon, men det er ingen tvil om hvor de hadde hentet den. Et forlik ble inngått, og Burnett fikk sine rettmessige royalty-penger.

«Thank You» er siste låt på side 1. Rolig og fin. Jimmy Page spiller på en 12-strenger og John Paul Jones spiller hammond-orgel.

Side 2 åpner med «Heartbreaker» og enda et av rockehistoriens feteste riff! Gitarsoloen ble improvisert i studio, og Jimmy Page fortsatte stort sett improviseringen på scenen. Låta og soloen er spilt inn i to forskjellig studioer. Jimmy Page forklarer:

«Det interessante med soloen er at den ble spilt inn etter at ‘Heartbreaker’ var ferdig, det var en attpåklatt. Hele delen ble spilt inn i et annet studio og ble limt inn i midten. Du kan høre at gitarlyden er annerledes.»

«Living Loving Maid (She’s Just a Woman)» er den låta som Jimmy Page mislikte mest. Den er nesten aldri spilt live. Men Robert Plant likte den og spilte den live på begynnelsen 90-tallet. Jeg synes låta er bra, ikke den beste, men ikke den dårligste heller.

Men «Ramble On» er bra, ingen tvil om det! Teksten er inspirert av «Ringenes Herre». Og John Bonham spiller noen rytmer i bakgrunnen som man ikke er helt sikre på hva er. Bongotromme, plastbøtte, skinnstol? I følge boka «John Bonham: A Thunder of Drums» bruker han hendene på en gitarkasse.

Typisk Led Zeppelin å ta med en trommesolo på plata. Både riffet og trommesoloen på «Moby Dick» er like tøft. Den finnes i en tidligere versjon med tittelen «Pat’s Delight» og et annet riff. Tromminga er satt sammen av flere opptak i ulike studioer. John Bonham satt ofte og spilte i studio, og flere av opptakene ble tatt opp uten at han visste det.

Siste sang er «Bring It On Home», en Willie Dixon-låt som først led samme skjebne som Howlin’ Wolf. Nok en låtskriver-avtale ble inngått og Dixon fikk etter hvert pengene sine. Det var versjonen til Sonny Boy Williamson som inspirerte Zeppelin, og låta er en hyllest til han. Jimmy Page sa senere:

«Saken med ‘Bring It On Home’, herregud, det var bare en liten bit vi tok fra Sonny Boy Williamson-versjonen og vi brukte den som en hyllest til ham. Folk sier ‘åh, ‘Bring It On Home» er stjålet’. Vel det er bare en liten del av sangen som brukt tidligere, bare slutten.»

Visstnok skal de ha brukt hele 13 ulike studioer i London, Vancouver, Los Angeles, Memphis og New York i arbeidet med denne plata.

I mine ører er «Led Zeppelin II» en vanvittig bra plate over 50 år etter utgivelsen. Og hvis jeg ble tvunget til å plukke ut bare én låt som den beste må valget falle på «Whole Lotta Love».

Les også: The Story behind «Led Zeppelin II» skrevet av Zeppelin-ekspert Dave Lewis her: https://www.loudersound.com/…/led-zeppelin-the-story…