Plateanmeldelse: Strand Of Oaks – «Eraserland» (album)

Strand Of Oaks aka Timothy Showalter har definitivt laget et av årets beste album så langt. «Eraserland» bugner over av vellyd og tidvis storslåtte og melodisterke låter. Godt hjulpet av folk fra My Morning Jacket og medprodusent Kevin Ratterman maner Showalter fram rocka og tidvis hardtslående musikk. 

El-gitarene former i stor grad lydbildet ofte ispedd synth og viljesterk tromming. Musikken har mange likhetrekk med det musikalske universet artister som Neil Young og The War On Drugs ofte roter rundt i. Når man på enkelte av låtene får følelsen av å befinne seg på et mekanisk verksted tenker jeg umiddelbart på Thåström.

På energiske «Hyperspace Blues» flyttes man tilbake til 80-tallet og en litt vill miks av artister som Simple Minds, Suicide, U2 og The Psychedelic Furs. Noe som fungerer aldeles utmerket. På «Moon Landing» slippes Jason Isbell til på elgitar. En låt som slår gnister og der pedalen trykkes i bånn. Det buldrer og det braker og lydbildet gir lytteren en nesten klaustrofobisk følelse. En følelse som slipper taket når neste låt, «Ruby», overtar. En nydelig og uhyre melodiøs låt der strykere, piano og tøffe gitarriff får dominere. 

Tittellåta og lavmælte «Wild and Willing» kunne med letthet sklidd inn på et av Jason Isbells album. Ja, kanskje til og med på et par Tom Petty-album, for flere av låtene på «Eraserland» kan fint puttes inn i heartlandrock-sjangeren.

Det kanskje fineste med «Eraserland» er at det store og mektige lydbildet aldri står i veien for de gode melodiene. Noe allerede nevnte «Ruby», «Final Fires», «Weird Ways» og «Keys» er svært gode eksempler på. Flere av låtene, og da kanskje spesielt «Visions», har et drømmende slør hengende over seg som tilfører låtene en sårbar og følelsesladet dimensjon.

På sitt sjette album har Timothy Showalter laget sin beste musikk så langt, musikk som rocker, braker, svinger, berører og biter seg fast.