Lyttelua har gått fullstendig bananas etter at vi spilte «Pacific Ocean Blue», det legendariske soloalbumet til Dennis Wilson, over et par Pommac for noen dager siden.
Låter som «River Song», «Rainbows» og «You And I» gjør luetassen så svimmel av lykke at han helt ukritisk kaster en rekke lystbetonte adjektiver rundt i sitt bløtkokte hode.
– Jeg rir på bølger, vinker til solen og kaster meg inn i horisontens uendelighet, skriker han omgitt at minst 12 tomme Pommac-flasker.
– Jeg er intet menneske, jeg er dynamitt, fortsetter tassen idet en solstråle treffer nesetippen hans for så å spre seg som en sølvvifte utover den grønne vannflaten som klukker en søt liten latter i det en gullfisk kiler den varsomt på magen.
Noe vi synes er gode beskrivelser av musikken til den eneste surferen i The Beach Boys, som dessverre kun ga ut ett soloalbum før han døde altfor ung i 1983.
Den siste tiden har Lyttelua slengt en bøtte krasse og relativt nedlatende meldinger til oss fordi vi ikke hadde med Peter LeMarcs «Den tunna tråden» på årsbestelista vår. Og han har et poeng. Skiva er helt knællers og en av LeMarcs beste.
Bakteppe for platas tilblivelse er LeMarcs og hans kones kamp mot sykdom de siste årene. En kamp der tro, håp, sorg og fortvilelse har byttet på å prege tilværelsen. Noe teksten på tittellåta er med på å understreke.
Produksjonen og arrangementene på plata er tipp topp toppers. Strykere og blåsere blander seg med mer tradisjonelle akustiske instrumenter. Tidvis rørende sårt og vakkert, tidvis oppløftende og lettbent.
«Söndag över hela världen», «Nästan lyckliga» og «Du skulle göra det for mig» er tre eksempler på at LeMarch er i toppform. Akkurat som Lyttelua har babla om i et par uker nå.
Det finnes ingen mystikk i det gutta i Marah holder på med. Intet originalt, ej heller grensesprengende. Men søker du trygghet og terningkastfire-musikk, eller seksermusikk som Lyttelua kaller det, vil du elske Marah som lager en ungdommelig form for gubbrock. Litt som om Bruce Springsteen, Tom Petty og gutta i The Replacements og the Hold Steady møttes på en baseballkamp med en sixpack under Lua. Nice, men ikke jæskla spennende, med andre ord.
– Dere har glemt et band, puddinger, skriker Lua, denne gangen fra toalettet der det tydeligvis er pottetett.
– Javel?
– BoDeans, megaduster. Men dere husker vel knapt bandet og låter som «She’s a Runaway» and «Richshaw Riding», smeller det fra Lua. Og det er ikke det eneste som smeller for å si det sånn.
Men den subtile lille tassen har rett. Ikke bare høres Marah ut som BoDeans. Jo flere låter vi laster ned fra topplokkene våre av de gamle heltene som herjet på 80-tallet, jo sikrer blir vi vår konklusjon. Marah er BoDeans. BoDeans er Marah. Og Lyttelua er gud.
Men bare nesten. Eller for å justere konklusjonen litt: Marah og BoDeans låter likt, de pumper gull fra den sammen kilden, men skiller seg fra hverandre på grunn av likheter snarere enn ulikheter. De er ulikt like, som vår herre ville ha sagt. Og det er jo bra. Særlig med tanke på at Marah stikker innom med en gjeng mannevonde engler på en av sine beste skiver, «Angels Of Destruction». Et album spesielt Espen trykker til sitt sosialdemokratiske bryst. Trygt, godt og med en duft av roser.
– Har vi mer dasspapir? Roser, my ass. Gud du, lissom, roper Lua fra toalettet der han så vidt makter å overdøve stemmen til Poklikk-Herman som spiller inn nok en episode til Poklikks fantatsisk populære podcast, «Vinylpreik».
– Viss han der kan bli programleder, da kan banne meg jeg også bli det. Han burde varme opp for mitt program. Hører dere, vattnisser?
– Og hva ville du spilt i ditt første program, spør vi mens Lua bruker minst to doruller på å rydde opp etter seg.
– Sier seg sjæl, det! Poi Dog Pondering, Toad The Wet Sprocket, T-Bone Burnett, den nye Foxygen-skiva, Bash & Pop, Robert Græsberg og Foreningen, Chris Bell og 10 1000 Maniacs.
– Nja, ikke gæli det! Hva med Leo Sayer?
– Kom igjen’ a. Leo er alltid med!
Tjobing!
