Da det gikk opp for meg at Tommy Lorange Ottosen aka Tommy Tokyo hadde forlatt oss, ble alt så usigelig trist. For selvom jeg ikke kjente Tommy, har jeg alltid satt enormt stor pris på musikken han lagde. I min verden vil han alltid være en av tidenes beste norske artister, en fyr med et stort hjerte som lagde musikk for folk flest.

Tusen takk for musikken, Tommy, den vil skinne til evig tid.

Popklikk lyser fred over Tommy Tokyos minne.

Her kan du lese Popklikks anmeldelser av tre av hans fineste plater:

Tommy Tokyo: «Hev deg over det derre der» (album, 2015)

Det er mulig jeg har blitt helt ko-ko, men etter å ha hørt Tommy Tokyos «Hev deg over det derre der» må jeg likevel stille spørsmålet:

«Det kan da ikke være så mange som har laget et bedre norskspråklig album de siste årene?»

Selv sitter jeg fremdeles limt fast foran høtytalerne tre dager etter at skiva dro meg i skjegget for første gang. Null mat, niks drikke, kun Tommy og musikken hans.

Og det er mer enn greit. For Tommy-universet er som skapt for de av oss som liker å bli utfordret og omfavnet på en og samme tid. Et univers der låter med det lille store ekstra, skyter opp av jordskorpen.

Tekstene, som i stor grad problematiserer tilstanden i oljelandet Norge, oppleves verken som selvhøytidelige eller tilgjorte. Snarere tvert imot. Tommys ord føles genuine og oppriktige. Han synger om det lille livet. Om det som egentlig er viktig. Noe som gjør at man som lytter føler seg både truffet, forbanna, trist og glad på en og samme tid.

At de iørefallende melodiene og den tidvis vindskeive stemmen sender tankene til artister som Neil Young, deLillos, Eels og Kaizers Orchestra, er også med på at stemninga forblir helt topp skiva er» er jevnt over helt knall, men om noen låter må trekkes fram er «Eventyret ute», «Det lille livet», «Hilsen alle dem du svek» og «En gutt» de enkleste å trekke opp av hatten.

Skulle det dukke opp en kanin, har du trolig spist fluesopp. Men det er en helt annen historie. Akkurat nå heier vi på Tommy Tokyos evne til å utfordre det bestående på en så vakker måte at det også gjør litt vondt.

Tommy Tokyo: «Blant fiender og venner» (album, 2016)

Etter den forrige skiva, formidable «Hev deg over det derre der», var jeg kolossalt spent da stiften ble løftet ned på Tommy Tokyos nye skive, «Blant fiender og venner».

Idet Tommy la på sprang, med meg som neglbitende tilskuer, ramla den blodrøde sola ned i horisonten. Og det ble mørkt. Bekmørkt.

Og vips, stod jeg midt i skauen og titta ut i alt og ingenting. Noe som fikk meg til å innse at livet er en sammensatt dings med mange bekker små.

Mye takket være Tommy Tokyo. Mannen med så mange dyr i arken at en syndeflod eller to neppe ville vippet ham av pinnen.

«Blant venner og fiender» er en usedvanlig sterk plate. Tommys stemme spinner rundt i et univers der de store spørsmålene spytter ut sin vrede. Spørsmål så fulle av energi og kraft at man er pukka nødt til å lytte. Spørsmål som i stor grad handler om moder jords fremtid i en verden der kapitalens jerngrep blir stadig strammere.

Sammenlignet med forgjengeren har Tokyo og hans venner (De bipolare) skrudd opp lyden og fylt et par ekstra tigere på tanken. Følelsen av klaustrofobi, utilstrekkelighet og et par blylodd i fanget, blander seg med kloke betraktninger og fortryllende ironi.

Hva så med melodiene? Vel, de er både fengende, stilige og vanedannende.

At tankene i løpet av ferden vandrer til Jokke & Valentinerne, Kaizers Orchestra, Raga Rockers, deLillos, Nick Cave, Neil Young og Green On Red, er både deilig og et kvalitetsstempel.

Jepp, det var alt. Begynn med tittellåta, «Annerledeslandet», «Dansende på eggen av en kniv», «Bitti lille deg» og bli «Som ny».

Tommy Tokyo: «The Remaining Days of Life» (album, 2020)

For meg fremstår Tommy Tokyo som en av Norges sterkeste låtskriverne de siste 10-12 årene. Med album som «Smear Your Smiles Back On», «We Blister and We Bleed», «Hev deg over det derre der» og «Blant fiender og venner», har Tokyo lagt lista så høyt at artister fra både nært og fjernt må sveve særdeles høyt for å gjenta hans musikalske bedrifter.

Da Tokyo for en tid tilbake annonserte at han skulle legge musikken på hylla, ramla jeg bokstavelig av den imaginære stolen. Det var rett og slett ikke mulig å forstå for en litt eldre herre som meg. Da det litt senere fremkom at Tommy Lorange Ottosen aka Tommy Tokyo, hadde mer musikk skjult i ermet, føltes det som jeg hadde banka minst tre baller i krysset med strak rist.

Det var således en gledens da Tokyo på fredag, cirka fire år etter fantastiske «Blant fiender og venner», slang «The Remaining Days of Life» på bordet. Et album som jeg har hørt så mye på den siste uka at jeg nesten kan det utenatt. At Tokyo; etter to album med norske tekster, har tatt i bruk det engelske språket igjen, utgjør ingen stor forskjell. Mannen evner nemlig å lage gode og svært oppegående tekster både på norsk og engelsk. Tekster der det er plass til både begeistring og samfunnsrefs.

Tre av de fire første låtene på plata er usedvanlig sterke. Tittellåta, som åpner ballet, har en sår, men likevel optimistisk tekst om hva fremtiden kan bringe. Melodien, som drives framover av strykere, kassegitarer og lettbente tangenter, er både tiltalende og vakker. Neste låt ut, «Country Girl», er på alle måter vidunderlig. En deilig, romantisk tekst støttes opp av nydelige koringer, en gullkantet melodi med et herlig refreng – stort bedre kan det ikke gjøres! Spor fire, «The Extra Mile», er muligens den mest iørefallende låta Tokyo har laget så langt i karrieren, og bør spilles på alle radiostasjoner verden rundt til Dovre faller.

Resten av sangene på plata holder også høy kvalitet (akkurat nå har jeg dilla på «Wizard Of Oz» og «Slave to Circumstance»), noe det luftige og tidvis sparsomme, men likefullt detaljrike lydbildet, skal ha mye av æren for. Et lydbilde Gøran Grini, som også bidrar med en haug instrumenter, har tryllet fram. Platas viktigste instrument, Tokyos sjarmerende og tidvis sarte stemme, treffer både hardt og lenge.

Hvorvidt «The Remaining Days of Life» er like sterk som sine forgjengere, vil tiden vise, men det er uansett et album i særklasse. At flere av låtene får meg til å tenke på artister som Neil Young, Eels og Harry Nilsson, er selvfølgelig et meget stort pluss.