Plateanmeldelse: The Thank Yous – «Good Times Killing Us» (album, 2020)

Urokkelig tro på gode melodier, hooks, refrenger, passe trøkkete gitarer, komp med driv og bittersøte tekster. Hørt det før? Jada, men du elsker det, ikke sant? Ett minutt og førtifire sekunder med The Thank Yous sin «The Indiepop Demon» oppsummerer i grunnen hvorfor Popklikk-redaksjonens yngre krefter elsker indie–pop og ikke minst power–pop!

I denne nydelige gitardrevne power-pop’eren synger The Thank Yous om, ja, indiepop-demonen:

«Now you’re one of us / stuck somewhere between / The Beatles and The Ramones”. Det svinger, det harmoniseres og spørres om ikke “indie-fingeren» er oppe i lufta: «Harmonies and fuzz / makes you one of us / stuck somewhere between / The Beach Boys  and the Stones / Brian Wilson and Brian Jones / Satisfaction and God Only Knows / Yeah!”

Jeg tror det er en god porsjon skeivt blikk på musikknerderiet her, men helt åpenbart også store doser spilleglede og begeistret formidling av gitarmusikkens fantastiske evne til å engasjere. Med indie-fingeren der oppe og hodet stødig nikkende til smittende melodier, catchy refrenger og tre-minutters pop-låter!

Med «Good Times Killing Us» gir The Thank Yous oss en perfekt power pop-plate for våren og sommeren som er på full gang. Gitaristene og vokalistene Lars Lundevall (deLillos) og Petter Folkedal (Sgt. Petter) leder an, sammen med Frode Unneland (Pompel & Pilts, Savoy, Popium og a-ha) på trommer og Tommy Haltbakk (The Royalties og Tennis) på bass.

«Good Times Killing Us» følger i fotsporene etter den finfine EP’en «100% Middleclass Indie» som kom for noen år siden. Den tittelen kan leses som en lett omskriving av begrepet «rekkehusindie» som vi har skrevet om noen ganger i disse spaltene. Selv om vi som vokste opp på slutten av 1980- og 1990-tallet har flyttet inn i rekkehus med hager, boliglån og en «Volvo» i oppkjørselen, så har ikke lysten etter solid, melodisk gitarmusikk stilnet.

Vi trenger ikke male med så veldig mye bredere pensel. Denne plata er en godtepose av power-pop og indie akkurat som vi vil ha den. Det rocker, svinger og harmoniseres, men alltid med en god melodi som bunnsolid kjerne. Åpningslåta «Just Mine» er kanskje platas minst typiske. Her er det en litt sakte oppbygging mot en «indie-anthem» av amerikanske college-proporsjoner, med vrengete Dinosaur Jr-gitarer.

«All the Way» er harmonifylt power-popsødme på de der tre perfekte minuttene en sånn låt trenger å vare. Verken mer eller mindre. Nevnte jeg gitarsoloen mot slutten? I «Golden Deceiver» tas gitarene ned et hakk, en bittersøt indiepop-låt om å tro og håpe på noe som så kanskje brister: «She was a golden deceiver». Dette er nydelige saker og starten på en rekke med virkelige kremlåter!

Noen ganger er alt vi trenger en sånn mid-tempolåt som Teenage Fanclub var så gode på rundt «Thirteen» og «Grand Prix». The Thank Yous tar oss på ordet med låter som «Fucking Up Is Easy to Do» og «These Things Happen». Her stemmer det meste: skimrende gitarer, et refreng som tar sakene ett hakk opp i intensitet og så klart en lett vindskeiv solo eller to for å toppe det hele.

«Say You Don’t Know» er anelsen mer jangly og svaiende, det svinger litt her og tankene sendes i retning av høvdingene i The Byrds og norske band som Pogo Pops og Popium. «Feela Whole Lot Bitter» er nok et nikk i retning The Byrds, i hvert fall når det gjelder låttittelen. Her rocker det anelsen mer igjen og er bittersøt power-pop akkurat som vi liker den, med et ekstra element i keyboard som sprinkles utover refrenget: «You’re gonna feel a whole lot bitter / when I’m gone.»

De fleste av oss vil nok høre mye nittitallsk i «Good Times Killing Us». Men, i «Up for the Sound» hører vi vel heller et ekko av 70-tallets AOR, med veltempererte gitarer og vokalen langt framme i lydbildet. Avsluttende «O.M.G» er passende euforisk med en anelse glam-rock i kantene og gir i hvert fall denne popklikkeren lyst til å la plata snurre en runde eller tre til.

Powerpop og indie med gode melodier, gitarer og flust av spilleglede? The Thank Yous innfrir på alle punkter. På vegne av alle som holder den gitarbaserte pop-sjangeren nært til hjertet, er det bare å si tusen takk! Nå lytter vi litt mer dere.