Takketale til Hunky Dory; en høyst tilstedeværende og like kraftfullt insisterende femtiåring.
Sommeren 1972 var jeg fjorten år gammel; og like positiv som lidenskapelig innstillt – til alt som kunne ha med pop og rockmusikk å gjøre. Jeg begrenset meg i liten grad. I musikken som ble båret fram av radiobølgenes signaler – fantes alltid muligheten for spennende møter – du måtte bare høre etter; sent på kvelden gjennom en reiseradio med brukket antenne.
I ettertid vil jeg hevde at det er den definitive måten å høre «Starman» på; i radiobølger som stiger og synker i styrke «on a wave of phase» som han synger i sangen. En kraftfull forening mellom musikken og mediet for avspilling – en syntese som syntes å gå opp i en høyere enhet.
«Starman» vandrer litt rundt i starten før grepet festes og Bowie slår fast; «Didn’t know what time it was / the light was low (oh oh) / I leaned back on my radio (oh oh)» Det var som med instant kaffe; jeg var Bowie-fan fra det første refrenget. Musikken på radioen svant hen – og vendte tilbake til Ronsons gitarriff. Dette var det flotteste jeg hadde hørt.
Litt senere på sommeren – i den første platebutikken jeg fant – spurte jeg om de hadde noe av David Bowie. De hadde en lp fra året før. Resten av sommeren gikk jeg og ventet på å komme hjem og legge «Hunky Dory» på spilleren. I løpet av ventetiden fikk jeg studert omslaget grundig, slik at jeg kunne informere mulige interesserte om at det er Rick Wakeman som spiller de «litt mer krevende piano-partiene» og at bassisten også spilte trompet. Slike ting.
Det var imidlertid et problem knyttet til hjemkomsten og engasjerte utlegninger rundt platespilleren om hvem som spite piano, bass og/eller trompet En uønsket situasjon hadde oppstått. I løpet av sommeren hadde mor – i det stille og skjulte – flyttet tingene våre fra blokka der jeg var vokst opp til en helt annen blokk, et helt annet sted. Det er slike ting foreldre kan finne på å gjøre. Slik ble David Bowie og Alice Cooper, et annet nytt bekjentskap, mine følgesvennerresten av året på det nye stedet. I dette lå også et stille opprør. «Hvorfor har Eivind en stor plakat av en nesten naken mann med sminke rundt øynene og en slange rundt halsen på rommet sitt?» hørte jeg mormor spørre mor. Det var ingen som spurte meg.
«Hunky Dory» innfridde til fulle løftet som «Starman» ga – og var like fantastisk som jeg hadde håpet. Jeg vil hevde at det er en fullkommen pop-plate. En sann overflod av ideer, toppet med musikalske sprang; utfor kanten og inn i det ukjente. Samtidig finner vi den lekreste melodiøsitet, som i «Life on Mars» Et av den moderne popmusikkens største øyeblikk – med Wakemans raske fingere over tangentene, i nydelig samspill med Mick Ronsons dramatiske arrangement.
Her er strålende sanger som «Quicksand» for enhver fjortenåring med eksistensiell angst og «The Bewlay Brothers» med mørke og vibrerende undertoner. I begeistring oversatte jeg «Eight Line Poem» til nøyaktig like mange linjer på norsk. Finnes det et pop-album med to sterkere eller mer «rett i fjeset» åpningslåter? «Changes» og «Oh, You Pretty Things?» er like deler programerklæringsom perler på en snor. Opphavsmannen la ikke skul på inspirasjon fra Dylan, Velvet Underground og musikalsk teater; likevel er «Hunky Dory» først og fremst en hyllest til musikken som ubundet kunstnerisk uttrykk.
Etter en serie forsøk og «kan dere se meg nå?» tilnærminger; er «Hunky Dory» innfrielsen av Bowies talent. Han hadde nesten mistet troen; inntil han entret scenen på en av de første Glastonbury festivalene – foran en forsamling morgensteine hippier – men de elsket ham. Møtet ga energien til å gå videre. Kanskje hadde han ikke et valg; for musikken rev i ham, lik naturen alltid trenger gjennom asfalten – og vann finner vei gjennom hindringer. «Hunky Dory» handler om tilitt. Tilitt til sitt unike uttrykk og kraften til å formidle det med sikkerhet.
Min Bowie periode var intens, men kortvarig. For en tid for musikk – alt skjedde så fort! Etter hvert var det ikke helt umulig på det nye stedet heller. Her fantes andre som visste hva gitaristen i Pink Floyd het – viktig informasjon – kanskje ikke for alle; men adgangstegnet til et felleskap for oppdagelsesreisende i musikkens mangslungne univers. Tusen takk til «Hunky Dory» som løftet meg med musikk, og som femtiåring er like høyst tilstedeværende og kraftfullt insisterende!
