Da The Pretenders nye album, ”Alone”, dukket opp foran nesetippen min, må jeg innrømme at jeg rynket på den samme tippen. Troa på at Chrissie Hynde skulle levere noe som lignet på gull, var nesten visket ut etter flere år med relativt uinteressante utgivelser.

En fordom som hang igjen i kjøkkengardinene etter første gjennomlytting. Jeg var rett og slett ikke interessert nok. Men så, etter nesten å ha kjedet meg i hjel en lørdag formiddag, ga jeg ”Alone” en ny sjanse. Og vips, var jeg skrudd på og tilstede

En tilstedeværelse som bar frukter. Plutselig føltes det godt og ganske stilig å tilbringe tiden sammen med Chrissie. Dama i The Pretnders som sjarmerte meg sønder og sammen på slutten av 70 og begynnelsen av 80-tallet mye takket være det selvtitulerte debutalbumet og klassikeren, ”Learning To Crawl”.

Jeg var nyforelska og happy. Og mer enn en smule tatt på senga.

At tittellåta, og åpningssporet, umiddelbart fikk meg til å tenke på gode, gamle Lou Reed og byen han levde i, New York, var ganske sikkert utslagsgivende for at pulsen jekket seg opp et par-tre hakk.

Da alle låtene hadde bydd seg fram, var min entusiasme fremdeles stor. Noe som igjen førte til at jeg kjapt konkluderte med at ”Alone” trolig er The Pretenders beste album siden herlige ”Last Of The Independents” fra 1994.

Mye av grunnen til at det fungerer, skyldes en deilig miks av rock, blues, pop, country og noen små doser elektronica. Produsent Dan Auerbach, mest kjent fra The Black Keys”, evne til å skru sammen de forskjellige musikalske impulsene, har også vært en viktig faktor. Måten lydbildet gir rom for både skarpe og myke kanter tilfører albumet variasjon og uforutsigbarhet.

At enkelte av låtene ikke treffer blink, gjør ikke så mye all den tid brorparten bretter opp ermene og gjør jobben. Som for eksempel tittellåta, ”Never Be Together”, ”Let’s Get Lost”, ”Blue Eyed Blue”, ”The Man You Are”, ”I Hate Myself”, ”Death Is Not Enough” og ”Holy Commotion”.

En av rockens tøffeste damer er endelig tilbake. Smilefjes!