Året var 1984. Jeg var på nachspiel hos en kompis. Klokken nærmet seg 03.00 og kroppen skrek etter søvn og klarhet.

I stua var det fremdeles noen som holdt ut. Duften av Prince mild, svette og tomme ølflasker vrengte seg rundt i rommet. Ramones på platespilleren. Gaba gaba hey herfra til evigheten.

Jenta jeg elsket lå og råklina i sofaen med en fyr fra Manglerud som hadde trua meg med bank.

Tøffe tider, slitne øyelokk.

Jeg svaiet inn på soverommet. Senga var allerede fullstappet av slitne kompiser i koma. Jeg satte meg i stolen ved siden av platespilleren som hang over nattbordet. Slang på stiften.

I over en time satt jeg og stirret på en plakat av Derby County omringet av musikken fra The Smiths debutalbum.

Stemmen til Morrissey, riffene til Marr og de urovekkende tekstene.

Da jeg våknet neste morgen var jeg frelst. Ingen vei tilbake. Sånn var det bare.

I augustnummeret av Mojo finner du en liste over hvilke låter (med begrunnelse) de mener er The Smiths sine 50 beste.

Popklikk er selvfølgelig ikke helt enig. Hva tenker du?