RETROKICK: Love – «Forever Changes» (album, 1967)

Et apokalypstisk postkort fra Los Angeles, luftig og stofflig.

Den tredje plata til Love er annerledes enn de foregående. Det er ikke så rart. Plata er annerledes i alle sammenhenger du prøver å plassere den. Tittelen skulle vært «Love Forever Changes», men misforståelser i omslagsprosessen førte til en luftigere merkelapp.

Dette er Arthur Lees høyst personlige postkort fra Los Angeles i 1967. I englenes by var Lee og gruppa hans lenge spådd til å overta tronen etter The Byrds. Albumet var annonsert på reklametavler langs motorveien. Forventningene til skiva fløt tykt i røyktåka omkring byen. Likevel kom kongeriket til å tilfalle Jim Morrison og The Doors.  

Hvordan får en skive klassikerstatus, mens andre utgivelser mer verdsatt i sin tid, glir inn i glemselens tunge slør? Vinner kvalitet fram til slutt, eller er alt virkninger av tilfeldige hendelser med gjensidig påvirkningkraft?

I dette tilfellet tror jeg det er kvalitet som står seg. Men det er neppe slik det henger sammen i dag. Hvis vi hadde plassert alle rock-artistene fra sekstitallet på en fotballbane; vil vi se at der borte spiller Jimi Hendrix, her er The Who og rett bak oss finner vi Frank Zappa & The Mothers. Flotte folk alle sammen! Forholdene var oversiktlige. Du kunne kjøpe vafler i pausen. Senere har banen blitt så tettpakket at ingen synes eller høres.

På vei inn i studio var Love et band i oppløsning. Men da sjefen begynte å leie inn studiomusikere skjerpet medlemmene seg og leverte varene. «Forever Changes» vil jeg hevde, helt til du slår meg i hodet så hardt at jeg holder munn; er et av de få rock-albumene uten en svak låt! Kompromissløse og komplekse sanger som ikke følger noen mal, men beveger seg fritt etter eget forgodtbefinnende og Lees kreative visjon, stupfulle av musikalitet.

I 1976 gjorde NME en kåring av de hundre beste rockalbumene så langt, i form av en presentasjon du kunne nappe ut og henge på veggen. Senere fulgte musikkavisen opp med «The Book of Rock» hvor diskografien til alle tenkelige artister fra A til Z ble vurdert. Om Arthur Lee sto følgende; ..the man of mystery is subsequently reputed to be living in the woods somewhere.. Interessant! Jeg måtte få tak i «Forever Changes». Året etter byttelånte jeg plata mot «Crown of Creation» av Jefferson Airplane. En uventet utfordring oppsto da låneren ikke ville gi meg den tilbake!  Slik endte jeg endte opp med Airplane-skiva, og etterhvert «Forever Changes» i alle format.  

Det var fremdeles to låtskrivere i bandet. Bryan MacLeans låter er mer konvensjonelle i formen, men med en underliggende uforløst spenning. Strukturene i Arthur Lees sanger beveger seg rastløst under hans underlig skrudde tekster. Bare sjekk titlene. Vokalen er så nær at du kan ta på på den. Akustiske gitarer, tolvstrengere og lette trommer. Trompet og strykere. Noen steder røffe elektriske gitartoner. Men alt er integrert, så sømløst, så fullkomment.  

Oppfølgeren «Four Sail» har fine sanger, men er en langt mer elektrisk og tidstypisk skive. Jeg så Arthur Lee med band mange år senere. Han ble båret på gullstol, ikke helt ulikt Brian Wilson i Konserthuset. Men i motsetning til Wilson hadde Lee sittet sju år i fengsel, om enn ikke for å være mannen bak «Forever Changes» Tiden går. Denne plata består.