Bill Fay er tilbake med sitt andre album på tre år, ”Who Is The Sender”.

Noe som er smått sensasjonelt med tanke på at Fay, etter er par flotte album tidlig på 70-tallet, mer eller mindre forduftet fra den musikalske stjernehimmelen .

Da han i 2012 dukket opp med ”Life Is People”, gikk selvfølgelig enkelte musikkjournalister helt av hengslene. Det var genialt meg her og genialt meg der. Selv sleit jeg litt. Jo visst var det fint, men årets beste plate? Nja.

”Who Is The Sender”, er nok en plate med mange fine øyeblikk uten at jeg heller ikke denne gangen sendes til himmels i rakettfart. Når det er sagt; det er ingen tvil om at det tidvis er så jæskla fint at man i det minste får plass i raketten.

Den skjøre og vaklemodige stemningen, som preger den delikate produksjonen, drar rett som det er lytteren inn i et musikalsk univers det er vanskelig ikke å bli berørt av. Et univers fylt av en litt forkommen og vemodig stemme omringet av et hav med tangenter og strykere.

At tankene vandere til Randy Newman og de fire første Scott Walker-platene, er i seg selv et kvalitetstegn. Og kanskje er det slik at låtene som virker litt blodfattige trenger noen ekstra runder før de tørr å banke hardt nok på døra?

Begynner du med ”War Machine” og ”A Page Incomplete», er du uansett på sporet. At enkelte strekninger kan oppleves som litt utfordrene, er ikke så farlig all den tid du kan titte opp mot himmelen med et relativt stort glis ved reisens slutt.