Plateanmeldelse: Elbow – «Audio Vertigo» (album, 2024)
«Norgesvenner» i musikken. Der har du en helt egen kategori, en bokserie, ja, sikkert en tv-dokumentar i tre-fire deler også. Det er nok av artister å ta av – som vi nordmenn har trykket til vårt bryst etter utallige konserter, tv-opptredener og intervjuer – for er det noe vi nordmenn elsker så er det folk som elsker oss.
Det ville imidlertid overraske meg mye om britiske Elbow blir nevnt, selv i en bisetning. De har så vidt Popklikk vet aldri spilt en eneste konsert i Norge, ei heller gjort promo for noen av sine foregående ni album her til lands. Det er neppe av uvilje, men heller konsekvens av en knallhard prioritering.
Elbow har siden debuten i 2001 med «Asleep at the back», via eminente «The Seldom Seen Kid» (som gav dem den prestisjefulle Mercury-prisen i 2008) og frem til det siste albumet «Flying Dream 1» i 2021 brukt tiden på målrettet jobbing i hjemlandet. Så hardt har de jobbet, både i studio, på turné og på diverse festivalscener at de i dag er regnet blant de aller største artistene i Storbritannia – av «Coldplay-ske» dimensjoner, intet mindre.
Dermed har de forblitt en skjult perle for mange i Norge. Nå er det kanskje å håpe at årets album «Audio Vertigo» kan endre på dette – og det står ikke på de musikalske ambisjonene: «Vertigo» betegner blant anner følelsen av å være ute av balanse – og de har med dette albumet åpenbart utfordret den musikalske balanse som har preget bandet opp gjennom de siste utgivelsene – et «sound» som har vært umiskjennelig Elbow.
For det er tid for et støtteskritt og et lite hakeslepp når åpningslåten «Things I’ve been telling myself for Years» smeller avgårde. Det syder og bobler illevarslende i en dunkel start – der låten gradvis finner sitt retroaktig groove som gir fot og noen latterlig fengende melodilinjer. Elbow går all-in fra start! Det er etter hvert noe Arctic Monkeys/Last of the Shadow Puppets – ja nesten litt norske Kaizer-vibber – over det hele. Og en potensiell live-favoritt – for den som er villig til å reise litt…
Og så er det duket for førstesingelen «Lovers Leap». Nesten-psykedelia i innledningen, en aldeles fantastisk bassgang som driver låta fremover og etter hvert et rytmisk blåsekomp som virkelig løfter låta. Hva slags Elbow er det vi hører? Nedpå er det i hvert fall ikke! Og som Guy synger!
For selv om Elbow er et Band med stor B, både i den kreative prosessen og på scenen – er det ikke til å stikke under en stol at mye av det elbowske særpreget er knyttet til silkerøsten til vokalist Guy Garvey. Guy er «Stemmen» – som sikkert kunne sunget telefonkatalogen så ikke et øye var tørt – men heldigvis velger å forvalte bandets utmerkede tekster – bitre og bitende, humoristiske, vare og såre – med en røst som bør deles ut på blå resept!
Og han får boltre seg – på det elskelige synth-monsteret «Balu», på den vare og smarte «Very Heaven» og ikke minst på vakre «Her to the Earth». Her får Guy hjelp av en synth-pulserende leken og spretten låt med et dystert bakteppe. «We live in a troubling age» messer han – og Popklikk har skrevet «Peter Gabriel» med utropstegn bak på blokka – og står ved den referansen!
Men det slutter ikke der, selv om «B-siden» nok er et knepp svakere enn «A-siden»: «Knife Fight» (i Istanbul) er en knivskarp terapi-time. Her fremstår Elbow som The Nationals engelske broderskap – og det er ikke første gang. Fellestrekket er kanskje de relasjonelle tekstene som er så universelle, men samtidig så kløktig konkrete at de slår an strenger i alle voksnes følelsesliv?
Og de kan rocke – både i maniske «The Picture» og i sprudlende up-tempo «Good Blood Mexico City» – sistnevnte med både mariachi-vibes og noen virkelig fete riff(!). Virkelig, Elbow!?
Så avslutter de det hele med «From the River». Som fra en relativt anonym start utvikler seg til en skikkelig overraskelse. Denne knoppen av en låt springer ut – og Guy synger så passende «Bring us home, something beautiful son – bring us home, something bright from the river» – inn i evigheten – og et åpenbart allsang-monster slik Elbow er så kjent for er nok en gang skapt.
Så – er dette deres beste album, etter den ikoniske «The Seldom Seen Kid»? Kanskje! Den er i hvertfall den største musikalske vendingen de har gjort – en vending til å bli svimmel av – som lovet. Noe sier oss at dette er et album som trenger mer enn en uke fra plateslipp før fasiten foreligger – men vi kan allerede nå konstatere rå spilleglede, vilje til å eksperimentere og utfordre med nye impulser, og et skyhøyt nivå både på arrangement og produksjon.
Dette er et spenstig skritt i en ny retning, uten at de kaster vrak på sin musikalske egenart. Og til alle dere (alt for mange) som har til gode å dykke ned i Elbows rikholdige back-katalog: Godt dykk!
Foto: Elbows homepage
