Retrokick: Big Star – «Complete Third»

TEKST: KENNETH JØNNSON

Sommeren 2016 leste jeg «A Man Called Destruction», Holly George-Warrens glimrende Alex Chilton-biografi som nakent og ærlig skildrer karrieren til en av rockhistoriens mest fascinerende skikkelser. Først stjerne over natten som 17-åring og vokalist i The Box Tops, så genial låtskriver og frontfigur i legendariske Big Star før han innledet en høyst ujevn og broket solokarriere med tildels anti-kommersiell innstilling.

Den mest myteomspunnede og interessante delen av denne karrieren er utvilsomt tilblivelsen av det tredje Big Star-albumet, som aldri fikk en ordentlig tittel og bare ble kalt «Big Star Third» som innspillingstapene var merket med. Etter å ha levert to av tidenes aller beste album med «#1 Record» og «Radio City», var bandet i full oppløsning som følge av manglende platesalg, elendig oppfølging fra plateselskapet, psykiske problemer og store mengder med rusmidler.

Bandets andre låtskriver og fronfigur Chris Bell, forlot skuta allerede etter den første plata med brutte illusjoner og en særs skjør psyke, mens bassisten Andy Hummel hoppet av etter oppfølgeralbumet for å satse på studier da han ikke så noen fremtid for bandet.

I 1974 besto Big Star kun av den lojale trommeslageren Jody Stephens og en Alex Chilton som i stadig større grad beveget seg bort fra den klassiske britiske låtskrivertradisjonen som bandet hadde rendyrket på sine to første album. I tillegg slet Chilton med mentale problemer, rusavhengighet og et av/på forhold med kjæresten Lesa Aldredge som hentet rett ut av et såpeopera-manus.

Jody Stephens datet forøvrig Lesas søster Holliday på samme tid slik at de vurderte å kalle seg Sister Lovers i stedet…

Sangene Chilton skrev til dette albumet var alt annet enn powerpop. Det var triste, nedstemte og høyst personlige sanger som reflekterte hans eget liv på den tiden, og det ble dessuten eksperimentert i stor grad med innspillingsteknikk og instrumentering – gjerne som følge av dagsform og kjemisk balanse, eller mangelen på sådan.

Galskapen i studio gikk så langt at den erfarne studioteknikeren John Fry, sammen med produsent Jim Dickinson, måtte nekte Chilton å delta i mikseprosessen for så å mastre det som forelå av innspilt materiale 13. februar 1975.

Chilton fortsatte å skrive og spille inn låter som skulle dukke opp på forskjellige soloutgivelser i løpet av andre halvdel av 70-tallet, men tapene til «Third» ble liggende urørt og vurdert som en lite salgbar plate frem til 1978 da de ble kjøpt av PVC Records og gitt ut offisielt for første gang. Siden den gang har platen blitt gitt ut i flere forskjellige versjoner med ulik coverart og låtrekkefølge, med Rykodiscs 1992-utgave som kanskje den mest gjennomførte utgivelsen.

Nå foreligger det imidlertid et bokssett fra Omnivore Recordings med tittelen «Complete Third» (2016). Tre disker med totalt 69 spor som inneholder alle demoer, råmikser og alternative versjoner som finnes fra innspillingen. Det er en massiv lytteopplevelse, og spesielt den første disken med demoversjoner av alle låtene er fantastisk å dykke ned i.

Det er stort sett Chilton alene med akustisk gitar, klokkeren vokal og tilsynelatende mer skjerpet og nykter enn det de tidligere utgitte versjonene av låtene har båret preg av. Sanger som «Take Care», «Nightime», «Blue Moon», «Holocaust» og «Kanga Roo» er utvilsomt blant de beste i låtkatalogen til Chilton. Å høre disse nedstrippede og fokuserte versjonene er nesten til å miste pusten av.

I tillegg hører vi for første gang låtene som Lesa Aldredge deltar på, hun var i aller høyeste grad en tilstedeværende og deltagende karakter i studio under innspillingen, men Chilton gjorde sitt beste for å kvitte seg med alle hennes bidrag etter en av parets utallige krangler. Noe er imidlertid bevart og gis ut for første gang på denne boksen, blant annet coverversjoner av The Beatles’ «I’m So Tired» og George Jones’ countrysviske «That’s All It Took».

Boksen inneholder også en rekke essays og liner notes fra blant andre Jody Stephens, Jim Dickinsons enke Mary Lindsay og Big Star-disipler som Chris Stamey, Susannah Hoffs, Gary Louris, Pat Sansone og Ken Stringfellow som spilte i MKII-utgaven av bandet.