Plateanmeldelse: Moddi – «Bråtebrann» (album, 2022)
Etter nærmere ni år i «utlendighet» vender Moddi hjem igjen med albumet «Bråtebrann». Hjem til senjamålet, til landsdelen og til den kjente og kjære nordnorske visetradisjonen. Det er ingen tvil om at det oppstod et tomrom etter at Moddi i 2013 ga ut «Kæm va du?».
Den gangen tuftet på tekster av store nordnorske dikterhøvdinger som Helge Stangnes, Arvid Hanssen og Ola Bremnes med det definitive høydepunktet i Stangnes’ rystende gode tekst «Kjerkegård ved havet». Moddi skrev riktignok fine «Togsang» sammen med Vashti Bunyan, men det er like fullt imponerende at Moddi egenhendig har skrevet ti av elleve tekster på «Bråtebrann». Ti dagsaktuelle tekster som på mange måter er like viktige som de han presenterte på «Kæm va du?»
I det omtalte tomrommet ga Moddi ut to kritikerroste engelskspråklige plater hvor han flagget sitt engasjement mot krig og for solidaritet, pluss en litt underlig instrumental EP. Interessante utgivelser, men noe fremmedartede i sitt vesen.
Moddi er og blir en moderne nordnorsk skald, en mann vi behøver, en som minner oss om hvem vi er og hvor vi kommer fra, og noen ganger også om hvor vi skal ende opp (slik han gjør det i den plutselig brennende aktuelle «Ikkje en sang»).
På «Bråtebrann», som visstnok er første plate ut i en albumtrilogi, er Moddi tilbake i den posisjonen. Låtene finner sin naturlige plass i den nordnorske visefloraen. Som vanlig kledd i Moddis akustiske gitarspill, kontrabass, forsiktige perkusjon og ganske mild instrumentering, med unntak av «Omnangår» og «I det blå» som begge har tøffe støypartier.
«Ei ny tid» beskriver skremmende godt samfunnsendringene vi ser i nord. Dette er det nye nord slik Moddi ser det når han nå vender hjem. Vindturbinene, gruvedeponiet, den voksende turistnæringa, kapitalen og oppdrettsanleggene.
Du sette kursen sørover med vya og visjona og ei stilsikker penn/Men det landet som du søng om/det e borte og skal aldri bli det samme igjen
Den samme tematikken følges opp i «Bråtebrann». Moddis engasjement for miljøvern utbasuneres i den fantastiske «I det blå» hvor elgitarene får hamre løs i låtens crescendo og Moddi synger og roper ut sin ode til/og bekymring for havet, alt mens det akustiske arpeggioet repeteres som om Tom Waits hadde regien.
Langt der nede brenn det ei løkt/der kor alle lysan e sløkt/skin mella skråninge og stup/renne og uutforska djup/i det blå
Platas mest inderlige og storslagne låt er det klassiske nordnorske eposet «Tranøy fyr», fremført med mektig koring av Vokal Nord, en låt som Moddi har skrevet sammen med Stein-Gunnar Bondevik. Det er umulig å ikke bli berørt av denne urkraften om du noen gang har vært nord for Sinsenkrysset. Låten har samme effekt som Kari Bremnes’ «E du nord» og fortjener tilsvarende status.
Moddi foretar et ganske dristig grep med «Studebaker» hvor Stein-Gunnar Bondevik (en av landsdelens tydeligste stemmer) resiterer en tekst over Moddis klimprende gitar. Litt som Lars Martin Myhre med Odd Børretzen eller som The 1975 og «Notes On A Conditional Form» hvor Greta Thunberg leser opp sin miljøtale i åpningssporet. Et modig og ganske vellykket grep både av The 1975 og Moddi. Resultatet blir noe som lytteren enten elsker eller hater.
Uansett vil du elske Moddi sin hjemkomst til det kunstneriske landskapet hvor han hører hjemme.
Foto: Promo
