Plateanmeldelse: Bill Callahan – Shepherd in a Sheepskin Vest (album)
“Thank you for waiting” står det i omslaget til «Shepherd in a Sheepskin Vest». Sist Bill Callahan ga ut en plate var i 2013, da med syv spor lange «Dream River». I mellomtiden har Callahan gjennomgått store forandringer i livet, som åpenbart har satt sitt preg på dette nye dobbeltalbumet med hele 20 sanger.
Bill har giftet seg, fått barn og mistet moren. Spesielt den nye familiesituasjonen har satt sitt preg på Callahan som fikk skrivesperre da småbarnslivet og oppussing av barnerom tok over tiden og kreativiteten. I «Writing» synger han om kampen for det kreative rommet og gleden over å skrive låter. Denne ærligheten («sometimes I have to wonder / where have all the good songs gone») og anerkjennelsen av at det også er noe mystisk over det hele («it feels good to be writing again / clear water flows from my pen!) er et sentralt premiss for albumet.
Her er det låter og tekster som om det enkle familielivet, den store kjærligheten og refleksjoner om døden. Store temaer, men også med bena trygt plantet på jorda; i hverdagslivet. Callahan har tidligere skrevet langt «kaldere» sanger, med store doser svart humor eller rett og slett et slags introvert mørke. Det er et sprang, med andre ord, fra tekstlinjen «dress sexy at my funeral, my good wife» fra 2001-albumet «Dongs of Sevotion»til denne platas «true love is not magic / it’s certainty / and what comes after certainty / a world of mystery”.
Lydmessig er «Shepherd in a Sheepskin Vest» Callahans mest tilgjengelige til nå. Det er nydelig folk i bunnen her, med noen køntri-tendenser. Ståbass, akustisk gitar og vispende trommer er grunnstammen i de fleste låtene. Men, det som slår meg mest er at Callahan synger bedre enn noen gang: vokalen er mer framme i lydbildet. Hans dype stemme og særegne vokalfrasering sender flere ganger tankene i retning av Leonard Cohen.
Med tjue låter er dette et stort album. Jeg har lyttet til hele i et jafs i flere omganger og det anbefales. Det er en særegen vibb her og det er både beroligende, befriende og tankevekkende å ha Bill Callahan på besøk i stua eller i hodetelefonene. Må jeg nevne enkeltlåter vil jeg trekke fram for eksempel åpningslåta «Shepherd’s Welcome» som likner mest på de forrige platene hans, den nydelige balladen «Angela», livsmetaforiske «747», ekteskapshyllesten «Watch Me Get Married», familiemeditasjonen «Son of the Sea» og avsluttende «The Beast». Ved neste lytting kan det være fem-seks andre favoritter.
Det er en vakker, tankevekkende og gjenkjennelig plate Bill Callahan har laget. Seks år var ikke for lenge å vente på perler som denne fra «Son of the Sea»: «the panic room is now a nursery / and there’s renovators renovating constantly». En hverdagslig triumf der altså!
