Plateanmeldelse: SUSTO – «My Entire Life» (album, 2023)
I 2017 slapp SUSTO «& l’m Fine Today», et album som ennå ikke har sluppet taket hos denne skribenten. Måten bandet, med frontfigur Justin Osborne i spissen, blandet rock og country på, krydret med tidvis dyptpløyende tekster, var noen av det beste som skjedde i musikkverden i 2017.
Og nå er gjengen, etter et par fine, men likevel litt skuffende album, endelig tilbake med et album som kan måle krefter med «& I’m Fine Today». For med «My Entire Life» sprenger SUSTO nok en gang banken. Om det når opp til storebroren fra 2017, får tiden vise, men etter usedvanlig mange runder i spilleren, er jeg ganske sikker på at det er tilfelle.
På «My Entire Life» utforsker Justin Osborne, godt hjulpet av resten av gjengen, forandringer i tilværelsen, både på det fysiske, psykiske og åndelige plan.
Selv uttaler Osborne seg på følgende vis om platas innhold:
«It tells a story of one of the most intense transformations in my entire life. It feels like closing one chapter and turning the page on the next. There are repercussions and ripples from change that will affect me forever. It’s essentially about my life and the pain and beauty in it.»
Å tolke de sterke og tidvis svært følelsesladede tekstene, får bli opp til den enkelte lytter, men i min bok fremstår Osborne som en usedvanlig talentfull låtskriver ikke mange kan måle seg med i dagens musikkunivers.
We’re a long way from the good times/But it’s a long way from the bad times too/I know life is just a fragile mess/But it was made for cowboys like you («Cowboys»)
«My Entire Life» består av 12 låter som i all hovedsak befinner seg i er musikalsk landskap der country og rock møtes på fint vis. Et landskap som har mye til felles med Wilco, Neil Young og The Drive By Truckers, artister som, akkurat som SUSTO, har evnen til å parre gode melodier med et rocka og litt rufsete uttrykk.
At Osbornes vokal ligger langt framme i lydbildet, gjør at tekstene virkelig får skinne. Gitarene, som er en fin miks av kasse-og el-gitarer, holdes i ørene av eminent og taktfast tromming. Når el-gitarene tilføres litt fuzz eller syre, som i avslutningen på den knallsterke åpningslåta, «Rock On», blir det litt ekstra moro. Når der er sagt, flere av låtene på plata er av det litt roligere slaget, som for eksempel «Tina», der den usedvanlig sterke teksten får spille hovedrollen. Foruten de ovennevnte ingrediensene fylles det også på med både tangenter, synther og slidegitar i et lydbilde som kler låtene godt.
Som alltid, når et album så til de grader treffer meg, er det vanskelig å plukke ut favorittlåter – det beste er enkelt og greit å omfavne hele bønsjen. Det sagt, det er ingen tvil om at de to ovennevnte låtene, tittellåta, «Cowboys», «Hyperbolic Jesus», «Double Stripe» og «Tragic Kingdom», er svært viktige brikker i det som fremstår som nok en plata i tungvektsklassen fra SUSTO – et band som fortjener langt mer oppmerksomhet enn de har fått så langt i karrieren.
