Plateanmeldelse(r): Yusuf / Cat Stevens – «King of a Land» (album, 2023)

SANGER SOM TREFFER

Åpningslåta «Train on a Hill» tar for seg vår tids tetthet, der det ikke er noen framdrift og lufta står stille. Alle venter på at toget skal begynne å gå; slik at endringen som kan løse opp mørket og tettheten kan finne sted.

TEKST: EIVIND SIGURD JOHANSEN

På det forrige albumet, «The Laughing Apple», gjorde han akustiske versjoner av sanger fra tiden som pop-sanger på sekstitallet. Her går han den andre veien. «Train on a Hill» er ikledd et lett sekstitalls barokkpop-antrekk. Noe av det samme hører jeg på «Highness» om enn med et mer fullstappet arrangement. Sånn sett er vi tilbake til utgangspunktet med velklingende voksenpop – og det er vel slik det skal være.

Her er sanger som treffer meg og sikkert veldig mange andre. Stemmen er litt sliten, men med den samme nære oppriktigheten i uttrykket. Tittellåta er klassisk Yusuf / Cat Stevens, med nydelig melodi, arrangement og tekst. «He is True» er en vakker låt med nylon-strenger og kor.

Den handler om Guds enhet. Da det bare er Gud som finnes, kan vi også kun eksistere i Guds sannhet? I «All Nights, All Days» høres inspirasjon fra Jeff Lynne og hans reisekamerater. «Another Night in the Rain» har noe Genesis-aktig ved seg. Det kan være arpeggio synth-figuren som går under versene, men jeg hører også Peter Gabriel og Phil Collins i vokalen. «Pagan Run» byr et gitar-riff som ikke er ulikt Gabriels «Solsbury Hill», men arrangementet sitter ikke helt. Musikken blir stående på ett bein. «The Boy Who Knew How to Climb Walls» handler om krig og barn som krigens ofre.

«Son of Mary» er min favorittlåt. Arrangementet med orgel og bouzouki er særlig velklingende. I Islam er både jomfru Maria og Jesus profeter – og budskapet til Jesus overleveres Muhammad som den siste av profetene. Yusuf / Cat Stevens synger sanger om Guds nærhet og enhet. Selv om Gud synes fraværende er Guds lys alltid her; lik et nærvær som ønsker å bli kjent med oss.

Når vi lar lyset slippe til, løser det opp mørket og tettheten i og rundt oss. I en tid der alt skal måles eller telles for å bevise sin eksistens skaper dette utfordringer; for kjærlighetens lys er ikke fysisk håndgripelig eller teknisk målbar. Men Guds lys og nærvær er alltid her. Det er dette Yusuf / Cat Stevens minner oss om.


TILBAKE SOM KREATIVE CAT

Cat Stevens er tilbake for fullt. Denne gangen med splitter nye sanger, ikke bare moderne versjoner av gamle klassikere.

TEKST: HERMAN BERG

Riktignok har det tatt ham over ti år å snekre sammen 12 ferske låter. Men det er ‘peanuts’ for en som var fraværende fra den tradisjonelle delen av musikkbransjen i 25 år.

Han startet den nye, kreative perioden for alvor i Berlin i 2011, forkastet og plukket opp igjen låter, som man gjør i den smertefulle skaperprosessen. Cat Stevens har riktignok gitt ut flere album siden comebacket i 2006 som Yusuf. Det siste ble Grammy-nominert («The Laughing Apple», 2017), men det er første gang jeg føler at Cat virkelig gjør comeback som låtskriver.

Og det er svært gledelig å kunne meddele at album-magien ikke er forsvunnet. Ett av mine topp 10-album fra 70-tallet er «Teaser and the Firecat» (1971). Melodiene bare triller opp av rillene som flyvende søtsaker. Naive, litt svevende 70 tallstekster, javel, men Cat utforsket livet, den gang som han gjør nå. Les mer her: https://www.popklikk.no/musikk/erting-eller-sverting-cat-stevens-er-gennial-egon/

På det nye albumet har han igjen teamet opp med sin gamle produsent Paul Samwell-Smith (eks Yardbirds), noe som gjør lydbildet ganske gjenkjennelig. Klokkeklart og friskt. Selv mener Cat det er en av hans beste plater:

«Jeg vil si at den nye platen er en mosaikk, en klart definert beskrivelse om hvem jeg er og hvor jeg har vært.» sier han på eget nettsted.

Og det starter sterkt: Tog-metaforer er ikke noe nytt for Cat, men i dag er han langt mindre optimistisk. Mens USA stod til knes i Vietnam-gjørme, oppfordret han i 1971 alle til å hive seg på fredstoget i storhiten «Peace Train». Han gjør det faktisk fortsatt, gjennom en organisasjon med samme navn som samler inn midler til mat for de fattige i verden (også i UK).

På «Train on a Hill», åpningssporet på den nye platen, er tonen ganske dyster. Her står toget stille på en topp, det er bratt, og vi beveger oss ikke fremover, selv om vi har muligheten. Vi lar frykten herje med oss og velger heller å stirre i bakken enn å heve blikket.

Helt i andre enden av albumet finner vi den optimistiske «Take the World Apart». En åpenbar livefavoritt, der do-do-ene og la-la-ene kommer til å sveve i et enkelt samspill mellom ham og publikum. Kan vi håpe på en verdensturne? «Noen ganger må du plukke noe fra hverandre, for å finne freden du søker», sier han om den fengende låten og synger refrenget solid med sin særegne stemme:

«I’ll take the world apart
To find a place for a peaceful heart»

Cat er befriende akkurat slik. Han er optimistisk på vegne av oss og bringer 60-tallets budskap om fred og kjærlighet videre i vårt århundre. Underveis har Cat ikke lagt skjul på at prosessen har vært smertefull. Han hadde tuberkulose I yngre år, en nær drukningsulykke før han konverterte til islam i 1977, han har måttet beklage helt hårreisende uttalelser om forfatteren Salman Rushdie i 1989, stått på flere nasjoners terrorlister og måttet forsvare islam ved en rekke anledninger.

Men når han først har slått seg til ro med at religion, uansett retning, kan gå hånd i hånd med gleden av å spre moderne musikk, synes han å ha funnet igjen formelen som en gang gjorde ham til en av de dyktigste låtskriverne på 60- og 70-tallet.

Som han selv uttaler: Han lager ikke dansemusikk! Cat Stevens komponerer melodiøse låter, med noen overraskende brekk i komposisjoner, som skal lyttes til, reflekteres over og samtidig, som man kan bli glad og inspirert av.

Plateomslagene er enkle og barnslige, noen av låtene nesten som barnesanger. Han er opptatt av de yngstes kår. Smertefullt beskriver han barna som ofre i våre kriger i «The Boy Who Knew How to Climb Walls».

Samtidig er det ikke tvil om at musikken også er en hyllest til Gud og Cats religion, islam. Dette er den røde tråden i alt hva han gjør. «He is true» er utvilsomt en vakker låt med akustisk arrangement og kor. Den handler om Guds enhet og Guds sannhet.

Men noen ganger sparker han oppover, med kraften til en hest! Denne gang fra George Harrisons gamle plateselskap, Dark Horse Records:
«Lock those leaders in London’s Zoo», synger han om politikere i «All Nights, All Days». De har glemt at deres primæroppgaver er å hjelpe folk og redde verden.

Vi trenger fortsatt en Cat Stevens i livene våre i 2023.

Foto: Cat Stevens hjemmeside