I dag er det 44 år siden Led Zeppelin ga ut “Presence” (1976).
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i Musicland i München med Jimmy Page som produsent.
Det var en vanskelig tid for bandet. Robert Plant og kona Maureen var involvert i en alvorlig bilulykke under en ferie på Rhodos, og dermed ble den planlagte verdensturnéen avlyst. Men bandet startet innspillingen selv om Robert Plant fremdeles satt i rullestol. The show must go on.
Plant hadde beinet i gips, men kom seg opp av rullestolen. “It was an album of circumstances. It was a cry from the depths, the only thing that we could do,» sa Robert Plant.
Hele plata ble spilt inn i løpet av 18 dager på slutten av 1975.
Det var den Zeppelin-plata som solgte dårligst da bandet var aktivt. Og Rolling Stone skrev sin tradisjonelle grumpy omtale av plata:
“A few bars from one piece convince the listener he’s hearing the greatest of rock & roll, then the very next few place him in a nightmarish 1970 movie about deranged hippies.”
Men albumet er likevel et av de Jimmy Page setter høyest.
Zeppelin-biograf Dave Lewis skriver: “It was the first album all over again, with Jimmy in total control of everything and hardly anyone else getting a say. That’s why there was no ‘Boogie With Stu’ or ‘Hats Off To Harper’ on that album, no Mellotrons, acoustic guitars or keyboards of any kind – no Jonesy! It was all Jimmy. No one else really got a look in.”
Det var Page og Plant som skrev låtene. Bare en låt er kreditert hele bandet; “Royal Orleans”, og “Nobody’s Fault But Mine” som er en Zeppelinifisert versjon av en gammel Blind Willie Johnson-låt.
Selv sier Jimmy Page: “Nobody else really came up with song ideas. It was really up to me to come up with all the riffs, which is probably why [the songs were] guitar-heavy. But I don’t blame anybody. We were all kind of down.”
Jeg liker plata veldig godt og har spilt den mye. Åpningslåta «Achilles Last Stand» er en glimrende låt. Jimmy Page har beskrevet den som et avantgardisk gitar-orkester: «It was meant to be tricky, with the stops and the pauses and the phased guitar. When you hear that, you say, ‘My goodness gracious, these guys are on fire here.'»
«Candy Store Rock» ble gitt ut på single i USA med “Royal Orleans” som B-side. Men den kom ikke inn på listene. Grei låt, men et rart valg som single, liksom mer kontrollert enn bombastisk. Låta ble heller aldri spilt live.
En annen kul låt er “For Your Life”. Siden dette er et gitaralbum er riffene og og innfallene det som bærer låtene denne gangen. Jeg savner selvfølgelig bidragene til John Paul Jones, og skulle gjerne ønsket meg at de spilte inn plata på nytt, og at Jones kunne boltre seg på andre instrumenter enn bassgitaren.
Men når det er sagt, så er det kult å høre et såpass nedstrippa band, back to basic, tilbake til røttene, eller ballene som Plant sier:
«It was taken from the balls, you know. That was where it was coming from,» sa Robert Plant.
“Royal Orleans” er også veldig kul, særlig perkusjonsgreiene til John Bonham. Det er som sagt den eneste låta som er kreditert hele bandet. Egentlig er det ingen dårlig låter, men heller ikke så mange som kommer på pallen over Tidenes Zeppelin-låter.
Den 9 minutter lange avslutningslåta “Tea For One” er fantastisk og en kandidat til pallplassering! Den inneholder alt du ønsker deg fra Zeppelin. Den klart feteste blueslåta som ble gitt ut i 1976! En av mine absolutte favoritter fra bandet.
Det var ikke bare Rolling Stone som var misfornøyde. The Daily Telegraph skrev at plata var «Zeppelin at their most blunted». He he, hvor får de det fra?
I rettferdighetens navn må det også nevnes at Rolling Stone tross alt mente at riffene til Page var «clean and purifying».
Og dermed fikk Rolling Stone siste ord i denne omgang.
