Bare så det er sagt: Popklikk digger Father John Misty. Hans to foregående album har tidvis slengt oss høyere enn himmelen.

Men da vi nærmet oss slutten på hans nye plate, ”Pure Comedy”, skjedde det noe snodig og høyst overraskende.

Vi ramla litt av lasset. Mista litt interessen. Følte at ting gikk på repeat, og at et aldri så lite tretthetsbrudd hadde oppstått underveis.

Vi opplevde at vi drukna i alle ordene, meningene og dysoptien. At den eksistensielle angsten og den tidvis utmattende ironien, som vibrerer albumet igjennom, titt og ofte forsvant ned i et stort hull uten adresse.

Og da slo det oss at det kanskje hadde vært klokt om Misty hadde begrenset seg litt. Trenger vi egentlig et album som klokker inn på 74 minutter eller en låt som takker for seg etter 14 minutter?

Tja? Nja? Joda. Hmm..

Popklikk-redaksjonen klarer rett og slett ikke å bestemme seg. For selv om det er svært mange positive ting å melde om ”Pure Comedy”, hopper vi ikke så høyt som vi hadde trodd.

Noe som får oss til å tenke at Misty enten er i overkant misty, eller at enkelte av låtene, for ikke å snakke om alle ordene, trenger litt mer tid før de slår rot.

Vi tror mest på det siste, og regner med at Misty har overbevist oss før 2018 banker på døra. Noe tittelåta, «Total Entertainment Forever», «Ballad Of A Dying Man», «Two Wildly Diffrent Perspectives» og The Memo» bærer bud om.

Til slutt skal det nevnes at tankene stadig vekk flyr til Elton John sånn cirka 1975. Litt «Candle In The Wind» møter «We All Fall In Love Sometimes». Noe som selvfølgelig er både tipptopp, helmaks og en smule vemodig.

Ps! Etter å ha skrevet ordene over, hørte vi på skiva mens vi lønsja (jada, vi spiser mye og lenge). Og da hoppet vi plutselig litt høyere. Hmm…