Signe Marie Rustad: «When Words Flew Freely» (Die with your Boots on Records)

Det skjer noe spesielt i det norske americana- miljøet om dagen! Det faktum at et amerikansk dokumentarfilm-selskap er midt oppe i å lage en film om dette musikalske fenomenet, er bevis godt nok for denne påstanden.

​Signe Marie Rustad har med sine tre albumutgivelser, og samarbeid med flere av de andre aktørene, plassert seg sentralt i denne virkeligheten.

​Det startet med det sterke debutalbumet «Golden Town» i 2012 og har via Spellemannpris-nominerte «Hearing Colors Seeing Noises» (2016) beveget seg fram mot fjorårets «When Words Flew Freely» som både skaffet Rustad topp kritikker, en opptreden på mainstream TV (Lindmo) og en godt mottatt oppvarming for, og opptreden sammen med, Madrugada på Sentrum scene.

​Rustad rendyrker sine ofte dvelende melodier, gjennomarbeidede tekster og ekspansive arrangementer til en egenart som gir americana-musikken noe som mer og mer høres ut som et norsk særpreg.

​Sammen med bl.a. Darling West, Malin Pettersen, Louien og The Secret Sound of Dreamwalkers lager Signe Marie Rustad musikk som er i ferd med å seile opp på sida av norsk jazz og black metal som et uttrykk med stort internasjonalt potensiale.

2020 kan brått bli året da norsk cowgirl-blues for alvor inntar East Nashville.

Jørund Vålandsmyr & Menigheten: «Til dere som er lykkelige» (Rootsy Music)

Med sin norskspråkelige debut, «Til dere som er lykkelige», fyrer sørlands-sangeren Jørund Vålandsmyr av startskuddet for en unik norsk americana-subsjanger, «Black Americana».

Et uttrykk der lyset i tunnelen i beste fall er toget som kommer mot deg.

​Vålandsmyr er en sanger som fortjener å nevnes sammen med mer kjente norske rockstemmer som Paal Flaata, Sivert Høyem og Morten Harket. Han kan på stående fot være Roy Orbison eller en hvilken som helst for lengst avdød honky-tonk-sanger fra countrymusikkens vokale glansdager på 1960/70-tallet med bandet Honky Tonk Heroes.

​De elleve sangene som utgjør «Til dere som er lykkelige» er gjennomgående så triste, så defensive, så håpløse, at de egentlig bare kan høres på helt innerst inne i honky-tonken på en folketom mandagskveld.

​Det er mulig man må helt tilbake til Hank Williams alterego, Luke the Drifter, det han brukte for å formidle sangene som var for triste selv for en Hank, for å finne tilsvarende svartsyn.

​Det kan være på sin plass å sitere Lukes «Men with broken Hearts».

​«You’ll meet many just like me upon lifes busy street /With shoulders stooped and heads bowed low and eyes that stare in defeat /For souls that live within the past where sorrow plays all parts /For a living death is all that’s left for men with brokens hearts. «Til dere som er lykkelige» var 2019s mest originale norske americana-album.