Popklikk har anmeldt The Shins og Hajks nye album, og laget en spilleliste det er vanskelig ikke å like.
The Shins: «Heartworms»
Popklikk-redaksjonen har alltid satt pris på The Shins. Helt fra debutalbumet, ”Oh Inverted World”, har vi hatt ørene på stilk. The Shins, som kun har levert fem album på 16 år, har alltid maktet å få oss til å vente i spenning på det neste albumet.
Bandets nye album, ”Heartworms”, er en usedvanlig hyggelig lytteopplevelse. En av oss mener sågar det er bandets beste så langt.
The Shins, som har byttet mange medlemmer siden det entret musikkscenen, har utviklet seg fra å være et indieband (sick!) til å bli et helstøpt popband som elsker å ta i bruk all verdens elektroniske virkemidler.
En utvikling som trolig skyldes bandets ledestjerne og frontfigur, James Mercer, sitt samarbeid med Danger Mouse i deres felles musikkprosjekt Broken Bells.
”Heartworms” inneholder så mange melodiøse og fengende låter at det burde ligge øverst på alle verdens musikklister. Låtene hopper på sjarmerende vis av gårde med logrende haler og litt bustete hår. De er fylt med hjertevarme og store doser vitalitet. Noe låter som ”Name For You”, ”Cherry Hearts”, ”Rubber Ballz” og den The Cars-inspirerte “Half a Million”, er fire gode eksempler på.
Når det er sagt; Popklikk liker alle låtene svært godt. Noe som trolig skyldes at The Shins anno 2017 får oss til å tenke på gamle favoritter som Split Enz/Crowded House, 10cc, XTC, The Cure og foran nevnte The Cars. Og The Beatles, så klart.
Om vi må trekke fram en låt i kobbelet av herligheter, blir det den lett countryfiserte balladen ”Mildenhall”. En låt som handler om hjemlengsel, Jesus and The Mary Chain og pappas gitar, Inntrykk hentet fra en periode av livet da den 15 år gamle Mercer, som kommer fra Portland (USA), oppholdt seg i Suffolk (England) på grunn av farens jobb.
”Mildenhall” er allerede en klassiker i Popklikk-universet der englene synger mens de skjenker i glasset. Om «Heartworms» er blant årets beste album så langt? Absolutt og definitivt!
Hajk: «Hajk»
Av en eller annen mystisk grunn har vi ikke rukket å skrive om oslobandet Hajks selvtitulerte debutalbum før nå. Noe som er en aldri så liten skandale med tanke på hvor bra skiva er.
Men vi har hørt veldig mye på den, det skal vi ha. Veldig med med stor V.
Hajk lager låter som treffer Popklikks sikringsskap med lynets hastighet. Det sier bare kræsj-bom-tralala i hodene våre når låtene skyter ut av startblokkene. Vi brukte vel sånn cirka en gjennomhøring før vi var helfrelst hele bønsjen.
At Hajk nå og da høres ut som et norsk søskenbarn til Fleetwood Mac, er så klart med på å trigge gledesrusen. Det lukter i det hele tatt mye amerikansk vestskyst av skiva.
Men, og det er kanskje det viktigste triggerpunktet; Hajks musikk henter i våre ører også inspirasjon fra de britiske øyer, som for eksempel fra det eminente Sunderland-bandet, Field Music.
Ja, også er det deilig at det titt og ofte finnes elementer av jazz i sømmene.
Måten Preben Sælid Andersen og Sigrid Aase bytter på vokalen, tilfører Hajks tidvis drømmende elektopop en ekstra dimensjon. Lydbildet, som er klarere enn dagen, gir detaljene god romleplass . En romleplass ikke ulik den vi finner i noen av Kate Bush sine beste musikalske øyeblikk.
Å plukke ut låter gir vi oss ikke ut på. Vi digger helheten og delene. Og kanskje til og med Gadamer. Men mest av alt digger vi Hajk!
Nå over til spillelista bestående av 22 låter. Litt som en fotballkamp, altså:
