At overskriften spiller på at Popklikk-Espen (den eldre) har et noe ambivalent forhold til musikken The Killers erobret verden med, skjønner du raskt om du gidder å fortsette og lese.
The Killers: «Sam’s Town» (album, 2006)
At The Killers hadde hørt mye på Springsteens «Born To Run» før de ga seg i kast med «Sam’s Town» er opplest og vedtatt. Både i «When You Were Young» og «This River Is Wild» møtes Springsteen og Meat Loaf godt pakket inn i 80-talls lyd. Ganske U2, egentlig. Men også med det grandiose lydbildet Springsteen og Meat Loaf dyrket på henholdsvis «Born To Run» og «Bat Out Of Hell». Avslutningen på «This River Is Wild» er et så åpenbart tyveri at man bare må smile. Selv sjefens mytiske kvinneskikkelse Mary slipper ikke unna. Men av en eller annen mystisk grunn funker det aldeles utmerket.
At åpningen av «Read My Mind» minner om Chris De Burghs «A Lady In Red» er i seg selv sjokkerende. Men at jeg faktisk liker låta føles umiddelbart som et aldri så stort nederlag. Men sånn er altså livet. «Bones» er en herlig, liten poplåt med fete blåsere, mens «For Reasons Unknown» er en rocka låt med bra trøkk der The Cure og New Order hviler i kulissene.
Det artigste med hele skiva er likevel vokalist Brandon Flowers kameleonstemme. Foruten Meat Loaf og Springsteen høres han nemlig ut som en krysning av Robert Smith (The Cure), Kate Bush og Bonnie Tyler. Sjukt, men sant. Og ganske kostelig.
Å stjele fra sine musikalske forbilder er i utgangspunktet en kjærlighetserklæring. Noe man bare må gjøre. Og selv om The Killers tilnærming til rockens mange helter av og til kan virke noe tilgjort, fremstår «Sam’s Town» som et ambisiøst og troverdig album med mange energiske og fengende låter. Og produksjonen, vel den er storslått og pompøs. Og minner veldig om Jim Steinmans produksjon av «Bat Out Of Hell». Noe som igjen betyr at «Sam’s Town» aldri vil bli en klassiker i mitt univers. Men et meget bra album, det er det!
The Killers: «Day & Age» (album, 2008)
På «Day & Age» lager The Killers så veldreid musikk at selv paven må snu seg. Men tidvis blir det litt for mye silikon og aldeles for lite ekte vare.
Men bevares, «Day & Age» er flott å høre på.
Det åpner frekt og freidig med «Losing Touch», som takket være melodien og de frenetiske blåserne sender tankene til gamle og ærverdige Roxy Music. Men derfra og ut handler det meste om 80-tallet. Det utskjelte tiåret svever over produksjonen som en satellitt utstyrt med hockeysveis. Man blir liksom sittende å vente på at Limahl skal lande på sitt magiske (not) teppe. På «Joy Ride» stiger gutta i Village People ned fra himmelstigen.
Og da blir jeg ganske matt.
Lydbildet på «Day & Age» er ekstremt kompakt og energisk. For ikke å snakke om elektronisk. Sikringskapet gløder og alle danser. David Bowie, Pet Shop Boys, Elton John, Meat Loaf og gutta i Queen svinger seg i valsen samtidig som Jane Fonda vrikker ræva av seg.
Og alle drikker Pinaculada med sugerør.
Bruce Springsteen, som fikk utfolde seg fritt på The Killers’ forrige album, «Sam’s Town», er derimot helt ute av dansen.
Hadde jeg hørt «Day & Age» da jeg vokste opp på 80-tallet, hadde jeg gitt den et realt spark bak. Nå lener jeg meg derimot tilbake og tar det for hva det er. Stilsikker pop skreddersydd for radio utført med smartness og en mild form for kynisme. Jeg kan til og med tillate meg å sette pris på låter som foran nevnte «Losing Touch», kjempehiten «Human»,«Spaceman», «A Dustland Fairytale», «I Can’t Stay» og «Neon Tiger». Av og til tar jeg meg selv i å nynne voldsomt, andre ganger kjenner jeg at kokosmelksmaken i munnen blir i overkant drøy.
At The Killers ventet helt til 2021 med å gi ut sitt beste album så langt i karrieren, er en helt annen historie.
