Popklikk har anmeldt de nye platene Dylan LeBlanc og Trond Svendsen & Tuxedo:

Dylan LeBlanc: «Renegade»

På «Renegade» rygger LeBlanc, godt hjulpet av superprodusenten Dave Cobb, inn i 80-tallet med både stil, sjarm og en stresskoffert full av gode låter. Der LeBlanc tidligere listet seg framover med hjelp av kassegitarer, steelgitarer og strykere, slår han nå på stortromma. Da jeg hørte skiva første gang, ble jeg tatt skikkelig på senga, men etter tre-fire lyttinger storkoser jeg meg med det tidvis grandiose lydbildet som titt og ofte sender tankene til 80-talls versjonene av Bryan Adams, Bruce Springsteen og Don Henley. På «Bang Bang Bang» og tittellåta, der et lite busslass med synther og el-gitarer slåss om oppmerksomheten, snakker vi nesten arenarock. Når det er sagt; at «Renegade» er blitt et svært vellykket album, skyldes i all hovedsak LeBlancs evne til å lage svært melodiøse, energiske og sjarmerende låter.

Trond Svendsen & Tuxedo: «Smalltown Stories»

På sitt andre album har Trond Svendsen & Tuxedo snekra sammen musikk der rock og americana smelter sammen på perfekt vis. Godt hjulpet av et lydbilde der det er plass til både gitarøs, blåsere, fele, orgel og trekkspill, treffer de fleste låtene blinken med god margin. Svendsens mørke og kraftfulle stemme puster liv i låtene, og sender tankene til karer som Joe Ely og Paal Flaata. Tekstene, som ofte handler om livets mange fartsdumper, tilfører låtene både substans og troverdighet. Om Svendsen hadde sunget på svensk kunne enkelte av sangene på «Smalltown Stories» passet fint inn i katalogen til Eldkvarn, en svensk institusjon som har mye til felles med en viss fyr fra New Jersey. Selv om «Smalltown Stories» fungerer best som helhet, banker hjertet litt ekstra hardt når «Drive In The Rain», «Nobody Works On Fridays Anymore», «This Is What We Do» og «I Can Hear The River», triller ut av høyttalerene.