Annette Gil : «Teenage Rage» (singel, 2020)
To flotte damer slipper hver sin nye sang. På singel. Med en ukes mellomrom. Tilfeldig? Sannsynligvis. Annette Gil synger på engelsk, mens Emma Hegermann foretrekker morsmålet. Begge deler høres like flott ut. I form og uttrykk er dette tilsynelatende to svært ulike låter. Men det er en nærhet og hengivenhet i formidlingen som bærer begge. Det er ekte, ærlig og modig.
Torshovs lavmælte gatepoet og låtskriver, Cecilie Heramb, er med sitt alter ego Emma Hegermann nesten helt alene på denne utgivelsen. «Nå kommer månen» har et særlig nedstrippet arrangement. Her spiller hun det meste selv. Landskapet er velkjent norsk viseformat, men det er som vanlig noe i stemningen i sangene til Heramb som borrer dypere. Fela i bakgrunnen flyter som en tambura i regnvannet. Naturen midt i byen. Byen midt i naturen. Bassfløyten er herlig.
Annette Gil nærmer seg sitt tredje soloalbum. «Teenage Rage» er en spennende forsmak. Måløys musikkprinsesse har holdt på mange år allerede, men uten å få den oppmerksomheten hun fortjener. Gil er en fantasisk vokalist, som kan tolke David Bowie tidvis bedre enn Bowie selv. Hun skriver også flotte og fengende låter. Musikken har referanser til Kate Bush, ABBA, punk og stilsikre åttitalls produksjoner. Jeg synes hun er best når hun holder litt igjen. Som på denne låta. Det er en vakker melodi, med en tekst hun stiller seg hundre prosent bak. Åpenhet er å ikke holde fast. «Teenage Rage» er en nydelig produksjon.
