I løpet av 2014 dukket det opp ny musikk fra to Popklikk-favoritter som satte sitt preg på britiske hitlister i løpet av 80-og 90-tallet.

To favoritter som den gang da spilte i henholdsvis Aztec Camera og Everything But The Girl. Vi snakker (selvfølgelig) om Roddy Frames ”Seven Dials” og Ben Watts ”Hendra”.

At det finnes altfor mange som knapt nok har hørt om Frame og Watt, synes vi er litt leit. Men det er aldri for sent. Man kan for eksempel begynne med å bli fullstendig frelst etter å ha hørt på platene «High Land, Hard Rain» og «Amplified Heart». To skiver så fullstendig vanedannende at man bør sette av minst et par dager.

Grunnen til at vi har valgt å skrive om Frame og Watt i en og samme sak, skyldes hovedsakelig at de på «Seven Dials» og «Hendra» beveger seg i mange av de samme musikalske sporene. Spor som i særlig grad fører til Los Angeles på 70-tallet der artister som Fleetwood Mac, Eagles, Jackson Browne og Steely Dan fant sin musikalske form.

Når det er sagt; både Frame og Watt har ivaretatt sitt særpreg og sin britiske tilnærming til musikken. Begge lager fremdeles ”pure pop for now people” der tekstene får skinne like mye som de utsøkte melodiene og arrangementene.

”Seven Dials” og ”Hendra” består for det meste av låter som umiddelbart nekter å slippe taket. Låter med stamina og popfot.  Noe ”Postcard”, ”Into The Sun” (Frame), ”Forget” og ”Nathaniel” (Watt) er svært diggbare eksempler på. I en tid der alt skal gå så uendelig raskt, vil kanskje noen oppleve at enkelte låter beveger seg langsomt framover. Noe de selvfølgelig ikke gjør om man tar tiden til hjelp. Slår man av lyset, spretter korken(e) og skrur på tenkehetta, er mye gjort.

Tilslutt skal det nevnes at Watt har fått hjelp av to fremragende fyrer, David Gilmour og Bernard Butler, der særlig sistnevntes bidrag fortjener trampeklapp.