Plateanmeldelse: Big Thief – «U.F.O.F» og «Two Hands» (album)

Vi følger med i Popklikk, men noen ganger så går vi glipp av superbra plater og interessante artister. Jeg minnes at vi så vidt har diskutert Big Thief, men det ble aldri til at noen av oss skrev om bandet.

Da er det på tide, for nå har noen av oss endelig fått lyttet på dem. Etter debuten i 2016 og det vanskelige andrealbumet året etter, har Big Thief slått på stortromma med ikke mindre enn to album i 2019!

Hver for seg vil begge disse albumene nok komme inn på alskens årsbestelister. Så bra er de nemlig. Som en helhet vil de fort stå som noe av det mest interessante som har skjedd under det utvidete folk-begrepet det siste tiåret. Minst.

Ledet av låtskriver, gitarist og vokalist Adrianne Lenker, syr Big Thief sammen en form for folk-rock preget av utsøkt instrumentering og nedstrippete arrangementer. I sentrum for det hele står Lenkers vokal. Hun har evnen til å være både skjør og bombastisk. Stemmeregisteret samvirker med musikkens emosjonelle budskap, kan vi kanskje si.

«U.F.O.F.» var først ut på albumlistene dette året. Bygget rundt tørre trommer, konsise basslinjer og krystallklart gitarspill fra bandleder nummer to, Buck Meek, synger Lenker om hverdagsliv og de store spørsmålene vi alle forholder oss til på den ene eller den andre måten.

Det minner på et vis om Neil Youngs «depressive»-periode på 1970-tallet, men spesielt om Jason Molinas mange utgivelser som Songs:Ohia og Magnolia Electric Co. Big Thief innehar den samme evnen til å skjære inn til beinet og la få instrumenter gjøre jobben. Det er null staffasje eller produksjonsdetaljer her. Låtene og kun det er rommet man inviteres inn i.

Klisjeen om at dette er et helhetlig album treffer nok en gang. Låtene flyter over i hverandre, men skal du ha noen enkeltknagger, vil jeg anbefale å starte med «Cattails», «Orange», «Century» og «Jenni».

Neste album ut, «Two Hands», ble overraskende sluppet i begynnelsen av oktober. Her er paletten noe utvidet. Det er fortsatt den nedstrippete folk-rocken som står i sentrum, men det skurrer og bråker anelsen mer. Gitarist Meek får større albuerom, hvilket gjør «Two Hands» til en mer dynamisk plate enn «U.F.O.F.».

Melodiene står også mer fram, singelen «Forgotten Eyes» er et godt eksempel på det. Lenker synger med samme sedvanlige bredde, men det er mer vibrato og følelse i flere av låtene. Tekstene virker å være enda nærmere Lenkers hjerte, det er store følelser og skjøre relasjoner på spill.

Resten av bandet tar mer del, de korer og arrangementene er gjennomtenkte og mer på plass framme i lydbildet. Hør bare på tittellåta, med frisk perkusjon, en gitar nede i hjørnet og Lenkers vokal et annet sted i rommet.

Men, det er indie-rockeren «Not» som er platas omdreiningspunkt. Den er seks minutter med hjertet utapå, drapert i varierte gitarøvelser og en drivende rytmeseksjon. En av høstens aller beste låter!

Big Thief høres ut som et band med mye på hjertet, som bare er i starten på en særdeles kreativ periode. To råsterke album på ett år; hvor skal dette ende? Uansett hvilken retning de tar ved neste korsvei så er jeg sikker på at dette er et band der vil være givende å følge tett i årene som kommer!