Jeg må komme med en innrømmelse. Jeg har aldri kjørt motorsykkel, men jeg har veltet med moped foran en frukt og grønnsaks-bod på Ibiza. Det var ikke dramatisk – mest av overraskende karakter. Ingen ble skadet. Jeg var heller ikke i fart. Jeg har heller aldri lest ferdig «Zen and the art of motorcycle maintenance» – for oss som var mest interessert i zen og sånn.
Det er likevel kjøretøy på to hjul det skal dreie seg om her; i en sak der batteridrevne sparkesykler kun i liten grad omtales. Det er ennå ikke skrevet nok sanger om å suse ned Bygdø Allé på elektrisk sparkesykkel, mens kastanjene blomstrer viltert i vinden.
Jeg tror vi må tilbake til Marlon Brando i «The Wild One» fra 1953. Filmen var basert på historier om motorsykkelgjengers herjinger i amerikanske småbyer i årene etter andre verdenskrig. Motorsykkelrytterens visuelle uttrykk stammer herfra. Uniformen. Men under overflaten synes tvil og rotløshet.
I Coppolas «Rumble Fish» er Mickey Rourke den hjemvendte villstyringen, som ønsker å vende ryggen til alt som er brukt opp – og sette seg på sykkelen og kjøre fra Tulsa til Stillehavet. Fikk han gjort det? Jeg husker ikke. Det ender jo ofte trist; som i «Easy Rider». Jeg husker mest krøllete plakater som var stiftet til strietapet i kjellerstuer og soverom, med Peter Fonda og Dennis Hopper på digre chopper-beist. «They went out to discover America, but couldn’t find it anywhere».
Det er klart det handler om frihet. Jeg tenker på en sang av Cole Porter, skrevet til en ukjent westernfilm, som skildrer den ensomme rytterens frihetssøken: «Oh give me land, lots of land, and the starry skies above / Don’t fence me in / Let me ride through the wideopen country that I love / Don’t fence me in». Det kommer bedre fram i denne sangen; som kan krediteres Mars Bonfire – flott navn forresten: «Get your motor runnin’ / Head outon the highway / Looking for adventure / In whatever comes our way». Framdrift og bevegelse. Ingen bånd som holder tilbake. Oppmerksomhet og tilstedeværelse i hvert øyeblikk; hårfint balanserende på en knivsegg. Det er jo akkurat som meditasjon – mindfulness og zen så det holder!
Det er sannsynligvis ikke skrevet en bedre sang om rebellen, motorsykler og rødhårede unge kvinner enn Richard Thompsons «1952 Vincent Black Lightning». Der har du alt; til og med engelske motorsykler. Men er det slik at jenter på motorsykkel representerer selvstendighet og sexy uavhengighet? Den lettere psykedeliske pop–gruppa Moby Grape skildrer et dramatisk uhell i sangen «Motorcycle Irene» der til og med sidespeilet knuser til slutt. Jeg håper det gikk bra med henne. Neil Young synger om «Motorcycle Mama». Men han har også skrevet sanger om hunden, bilen og husholdersken sin.
Nå er det ikke slik at en må ha egen erfaring med det man hyller i popmusikken. Av gutta i Beach Boys var det kun Dennis som hadde hatt et surf–brett under beina – til vanns, vel og merke. Pussig nok omfavnet de motorsport omtrent samtidig, noe brødrene hadde like lite erfaring med – med mulig unntak for Dennis.
På samme vis var et mindretall av de opprinnelige pønkerne som kjørte motorsykkel, men affeksjonen for «uniformen» var i høyeste grad til stede. Vi snakker lærbukser av den lange og svarte sorten – ikke den kortere østeriske varianten – som nok ville passert i enkelte miljøer. Vi kan betrakte «uniformen» som et symbol på opprør og selvstendighet, en anelse lovløshet og mulig tragedie.
Mods-kulturen på sekstitallet ga variasjon til uttrykket. En Lambretta har vesentlig mindre geografisk rekkevidde, men Townshends sanger om identitet, fremmedgjøring og gruppetilhørighet synes å høre hjemme her. Forresten; en scooter er ikke helt ulik en elektrisk sparkesykkel. Kan vi ane en kommende alternativ undergrunnkultur rundt sparkesykler? Neppe.
Sangeren i Judas Priest kom kjørende inn på scenen med motorsykkel. Electric LightOrchestra derimot hadde romskip som foretrukket transportmiddel. Jeg har sett Earth Wind And Fire forlate Scandinavium med et tilsvarende romskip. Om det var det samme romskipet er jeg imidlertid usikker på. De fleste av vennene mine kjører verken romskip eller motorsykkel, men mange er ivrige trå–syklister. Det er også David Byrne. Han har skrevet bok om emnet. Ralf & Florian fra Kraftwerk var andre iherdige pedaltråkkere. Jeg vet ikke hva jeg kan si om doping eller antidoping i sykkelsporten – men det virker som om det siste er mest tidsriktig.
Er motorsykkelen en oppgradert versjon av hesten (eller kamelen)? Vi må bevege oss lenger tilbake enn det ville vesten. Jeg tenker på Djengis Khan og mongolske rytterne, men også på den eldgamle konflikten mellom sivilisasjon og bysamfunn på den ene siden og den flakkende, frie og ubundne livsstilen på den andre. Mellom «hadar» og «badw»(beduin) som det heter på arabisk.
Så; hvor går ferden for det mytiske symbolet på frihet og rekkevidde – den motoriserte fullblodshesten? Et framtidsinferno ala Mad Max med kreativt uttrykksfulle monstre på to hjul og bensinknapphet i sanddynene – eller er motorsykkelen kun en digital statusøkende pynte–dings. Harley Davidsons elektriske toppmodell reklamerer med digitalisert og integrert flymotorlyd! Fremtidens motorsykkelryttere slipper heller ikke unna rekkeviddeangsten – et ubehag som herrene Fonda, Hopper og Bonfire nok var ukjent med.
