Kjapt innpå: I det 2018 er i ferd med å ebbe ut, blir jeg møtt av en FB-oppdatering av forfatter og artist Tore Renberg som resulterer i at jeg bare må sjekke ut bandet han skriver om. Et band med navn TØFL som jeg ikke visste eksisterte. Et band fra Renbergs hjemby, Stavanger.
Fordi Renbergs begeistring er så stor at den nesten sprekker, blir jeg litt engstelig for at hans engasjerende og veldreide ord fullstendig skal viske bort min kritiske sans. At jeg skal stole for mye på en mann som kan kunsten å forføre med ord.
Etter cirka en time med meditasjon etterfulgt av cirka 15 minutter der jeg etter beste evne vasker tavla så ren jeg bare kan, er jeg klar for å høre på TØFLs EP «Eg ska».
Det første som slår meg er at TØFL lager musikk som ligger litt i ytterkanten av hva jeg, en middelaldrende mann, hører på til daglig. Det andre at musikken som raser mot meg er fylt med så mye energi og gjentagende riff at jeg nesten blir svimmel. En svimmelhet som gjør meg både glad og en anelse lykkelig.
Hmm…
TØFLs musikk er tidvis av den elektroniske sorten. En sort jeg vanligvis ikke bruker så mye tid på. Her er det verken plass til steelgitarer, feler, blåsere, strykere eller trekkspill. Men så lenge det finnes gitarer er det håp. Og gitarene er definitivt til stede. Akkurat som melodiene.
Melodiene, ja!
Det er bandets teft for energiske og avhengighetsskapende melodier som er navet i musikken. Energiske og rastløse melodier som piskes framover og som nå og da får meg til å tenke på artister som Talking Heads, Prince, Vampire Weekend, John Olav Nilsen og Donkeyboy. Men det er kanskje bare meg.
At tekstene, der det ofte filosoferes rundt hverdagslige temaer, er både fiffige, morsomme, alvorlige og stilige, og at låter som «Evig ung», «Nokia 105» og «Alle andre får lov» er spesielt gode, lover definitivt godt for et band jeg ikke hadde hørt om for tre timer siden.
Så joda, kanskje Renberg er inne på noe. Kanskje er det sånn at TØFL gjør seg klar til å lande helt nederst i bakken med et perfekt nedslag. Følg med!