I en verden som stadig synker inn i ytterligere galskap, fyller sir Paul åtti år – og jeg blir sekstifire. Men med støtte i musikkens helende kraft, kan vi fremdeles gjøre de små tingene, som åpner dører framfor å lukke dem.
Vi kan kalle hverandre venner istedenfor fiender, brødre og søstre istedenfor fremmede. For det finnes kun en verden. En enhet som vi deler. Så. La oss være greie mot alle vi møter hver eneste dag. Holde opp dører. Smile. Snakke sammen. Dele eller gi bort. La det gå viralt. Slippe og ikke holde fast; og la oss høre på Paul McCartney. Jeg er helt sikker på at han er enig i det jeg skriver; for jeg har kjent ham siden jeg var seks år gammel. Også kan dere – om dere har lyst – høre på de tolv fantastiske McCartney- låtene jeg har skrevet om her (spilleliste med låtene nederst i saken):
«I’m Carrying»
For en vakker melodi – en som bare Paul kan skrive. Kassegitar og forsiktig stryk. Ute regner det. Gresset er vått og friskt. En flue har sneket seg inn og holder meg med selskap. Sommerregn.
«Every Night»
En av mine favoritter med Paul. Fra den aller første plata. Like uimotståelig som alltid. Kan ikke alle netter være slik? Du og jeg som ser ut på havet gjennom store vinduer.
«Bluebird»
Paul har flere sanger om fugler. Både svarte og blå. Akkurat nå føler jeg meg som den blå fuglen som nettopp har blitt fri og skal ut på reise. I Attars dikt «The conference of the birds» skal de ulike fuglene legge ut på den lange reisen for å finne den store fuglen. Men en etter en trekker de seg med de underligste unnskyldninger – unnskyldninger som er like aktuelle i dag som i 1177. Jeg har ingen lenger.
«Love In Song»
Igjen en av disse nydelige sangene som Paul gjør så mesterlig. Den er så vakker at det gjør litt vondt. Men er det ikke slik med kjærlighet at det skal gjøre litt vondt. Når vi slipper oss ut i det usikre og kun har tillitt til at det vil bære. Helt uten sikkerhetsnett eller returbillett.
«Monkberry Moon Delight»
Herlig galskap fra Paul. Nå begynner det å striregne. Jeg drar ingen steder i kveld. Vokalt gir Paul alt. Det er rett før strikken ryker – og Linda korer nydelig.
«Coming Up»
Veldreid akustisk, funky og eksperimentell på samme tid. Paul har aldri vært redd for å leke med musikk; å være malerpenselen som musikken får utrykke seg gjennom. Men hvor kommer den fra? Hvor er musikkens kilde?
«Waterfalls»
Kanskje herfra. Fra samme plate i alle fall. Vannet flyter fra fjellet mot havet, både i rolige områder og striere strømmer. Hele veien ned. Så vil vannet løse seg opp, stige mot himmelen og falle ned igjen på toppen av fjellet. Denne reisen.
«The Song We Were Singing»
Pauls hyllest til undringen i livet. La oss aldri holde opp og undre oss, dele underlige tanker, snakke om de store temaene og synge disse sangene.
«The Pound is Sinking»
Herlige elektriske gitarer på denne sangen som er min favoritt fra albumet. Hva mer kan jeg si? Jo! Penger er et ødeleggende konsept.
«Dance Tonight»
Hva er bedre enn et fengende mandolinriff å bygge en sang rundt. Det kan ikke slå feil. Det er ikke mulig! La oss gå ut i det våte gresset. Kjenne tærne våre i jord som er litt varm etter regnet. La oss danse omkring der ute nå rett før solnedgang.
«Too Much Rain»
Denne er fra «Chaos and creation in the backyard» som jeg drister meg til å si er en av hans aller beste plater. En av de mest helhetlige. Fra 2005. Du må lære å le igjen, synger han mens du fremdeles spinner rundt ute på gresset, og lar regnet inne i deg løse seg opp.
«Happy With You»
Akkurat slik er det – du holder i massevis. Vi slipper alt vi har holdt fast i. Hele den gamle historien, med alle sine skillelinjer, forestillinger og begrensinger. La oss ta sjansen på at det holder. Vi er fullkomne akkurat slik vi er. Med all vår tvil og uro, men også livskraft, evner og dette mystiske evige som holder oss og gir oss enda en mulighet. Til å være der for hverandre. Ikke alene. Ikke for en selv. Men for en verden og en kjærlighet – der vi ikke lenger er segregert i målbare og kontrollbare enheter.
All you need is love!
