Norsk americanamusikk har aldri hatt et høyere nivå en hva som er tilfellet i 2016.
Det skyldes ikke minst de nyeste platene til fire kvinnelige artister; Hege Brynildsen, Signe Marie Rustad, Claudia Scott og Malin Pettersen, sistnevnte sanger og låtskriver i bandet Lucky Lipps.
På tampen av året er det derfor på sin plass å trekke frem disse fire utmerkede utgivelsene, så vidt vites er alle fire tilgjengelige på både CD og vinyl. (Lenge leve fysiske plater!)
Hege Brynildsen- When my man comes to town (Rootsy)
Hege Brynildsen har på fire år rukket å lage tre plater, to med engelske tekster, en med, oppsiktsvekkende, svenske. Debuten, Hege, ble produsert av den amerikanske multiinstrumentalisten Fats Kaplin (Jack White Band) og kom i 2012, til svært gode kritikker, blant annet i VG. Kaplin har fortsatt som bidragene musiker på pedal steel gitar, fele, dobro og banjo også på de neste platene, Till Harry (2014) og nye When my man comes around, begge produsert av Gøran Grini (Paal Flaata, Chip Taylor).
Hege Brynildsens stemme sammenlignes med noen av de største i americana/ countrymusikken, Dolly Parton og Emmylou Harris, men det er også godt innafor å trekke frem de kanadiske søstrene Kate & Anna McGarrigle for å beskrive Hege stemme. Et vokalt uttrykk som gir ekko via bedehusmusikk, folk, bluegrass og rock gjennom hele det forrige århundret.
Allerede med det åpnende tittelkuttet er det klart at Hege med When my man comes around utvider sin musikalske palett betydelig, med et spooky, mildt psykedelisk uttrykk bygget rundt Gøran Grinis sugende orgel. Grinis forskjellige orgel er faktisk platas musikalske dreiepunkt, et uvanlig grep i americanamusikken.
Platas ti originale sanger bringer både stor variasjon og gjennomgående stor melodiøsitet, med inderlige tekster om livet & kjærlighetens mange utfordringer og fallgruver. Fremført med absolutt troverdighet og akkompagnert av noen av sjangerens beste musikere.
Lucky Lipps- Coming home (Vestkyst Records)
Dette skrev jeg ved utgivelsen av plata i begynnelsen av september:
Lucky Lips er en norsk kvintett som trafikkerer i en sjangerbendende variant av americana, i et veikryss der country, pop og bluegrass møtes, og stortrives sammen. Det er ikke til å stikke under en stol at Lucky Lips er så lucky at de har det som kanskje er Norges beste og mest autoritære countrysangerinne på laget, Malin Pettersen.
Malin ikke bare forgyller de elleve sangene som utgjør Coming Home med sin versatile stemme, hun har sogar også skrevet ti av sangene. Med udiskutabel popteft og stor innsikt i americanaens språk og poetiske referanser. Sjekk «200 years», en av de beste tradisjonelle countrylåtene utgitt i Norge.
Marcus Forsgren sørger for velklingende produksjon som yter bandets instrumentale ferdigheter full rettferdighet. Coming Home er Lucky Lips sitt andre album, og løfter bandet rett opp i elitedivisjonen vår.
Signe Marie Rustad- Hearing Colors Seeing Noises (Safe & Sound)
Hearing Colors Seeing Noises er Signe Marie Rustads andre album, debuten, Golden Town, kom i 2012 og var rett og slett det årets beste norske utgivelse. Her og nå gjentar vi ønskemålet om at Golden Town må presses på vinyl!
Signe Marie har røtter i Colorado og på landet utenfor Elverum. Vi skal ikke utfordre hverken kart eller kompass ved å sammenligne innlandet i USA med innlandet i Norge, men likevel notere at Signe Marie selv vektlegger naturen som inspirasjon for sin egenartede og stadig tiltagende psykedeliske americanamusikk. Mens debuten var strammere, mer tradisjonell i regien, gis det vesentlig større rom for instrumentale broderinger i de ni sangene som utgjør oppfølgeren. Der titler som «Mexican standoff», «Pizmotie Deciphering», «The crystal Horse is a Liar» og avsluttende, «The Space Song», signaliserer at det som foregår i større grad utfordrer konvensjonene.
Legg til at musikken i noen kortere intervaller trekker veksler på britisk folkrock som foredratt av Sandy Denny.
Den lett fiolette tråden er Signe Maries egenartede, innimellom florlette, stemme.
Det er også på sin plass å trekke frem at Signe Marie og hennes svært så kapable band med god margin lykkes å fremføre Hearing Colors Seeing Noises på scenen. Seanser der du altså kan høre farger og se lyder, også uten kjemiske tilsetningsstoffer.
Claudia Scott- Let the Ribbons fly (Lovely Monster Records)
Dilemma; Claudia Scott fikk Spellemannpris (i countryklassen) for sitt forrige album, Follow the Lines (2014). Så har hun gått hen og laget sitt beste album noen sinne med årets Let the Ribbons Fly. Finnes det en OverSpellemannpris?
Let the Ribbons fly er produsert av Claudia sammen med lydmannen til Madrugada/ Sivert Høyem, Lars Voldsdal. Det låter overlegent på alle vis, et glitrende bevis på at norsk musikkproduksjon er i ferd med å vokse fra sine amerikanske forbilder. Alle som måtte ha tanker om å reise over dammen for å oppnå godlyden, spar både dollar og miljøet ved å legge veien til Spydeberg og Velvet Recording studio.
Vi skal ikke hevde at det formidable musikerlaget som har bidratt på Let the Ribbens fly er helt skyldfrie i at dette rett og slett er musikalsk blendende; trommeslagerne Olaf Olsen og Erland Dahlen, bassisten Jørun Bøgeberg, gitaristene Olav Torgeir Kopsland og Christer Knutsen (også piano og sang), fiolinist Lise Voldsdal og organist Lasse Hafreager.
Halvparten av sangene er laget sammen med den amerikanske sanger/ låtskriveren Kevin Welch og skriver seg således fra Claudias mangeårige opphold i Nashville. Ordentlige sanger tvers igjennom.
På ordentlige sanger-kontoen havner også «A picture of my dad and I» (det faktiske bildet er gjengitt i booklet´en), skrevet sammen med Alf Bretteville-Jensen. Sangen handler om fisketurer som Claudia var med på sammen med faren sin, også musiker, Clive Scott, i barndommen sin. Den enkle beskrivende teksten treffer det aller beste i countrymusikktradisjonen. Det Hank Williams var overlegen på, resultatet her er rørende.
Clive Scott gikk bort i august i fjor, og Claudia minnes ham også med et bonusspor, der han gjør «Lovesick blues», en stor hit for nettopp Hank Williams.
