Tom Skjeklesæther, mest kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de nye platene til Peter Perrett, Justin Townes Earle, North Mississippi Allstars og American Epic i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.
Peter Perrett- How the West was won (Domino)
Det var en spesielt opplevelse å se det engelske bandet The Only Ones på deres eneste konsert ever i Norge i 2008. På et jorde i Enningdalen utenfor Halden, helt på grensen til Sverige, under festivalen Down on the Farm.
Tretti år etter at bandet slapp sitt selvtitulerte debutalbum dukket de opp med hele besetningen inntakt og ga tålmodige hardcore fans et kick for livet. En av dem, som til og med fikk spille med sine helter, var Dum Dum Boys Kjartan Kristiansen.
Sangeren/ låtskriveren/ gitaristen Peter Perrett, en notorisk narkoman, som hadde hatt sitt blaff av rockstjerneerfaringer samtidig med punken, var tynn som et aspeløv sommeren for nesten ti år siden. Ingen trodde at han kunne ha veldig lenge igjen.
Men han sang fortsatt bemerkelsesverdig bra, og resten av bandet, John Perry på gitar, Alan Muir på bass og Mike Kelly på trommer, spilte som de gjorde på slutten av 1970-tallet. Dvs. utenpå det meste av punken de ble kategorisert sammen med. Mike Kelly, som tidligere hadde spilt i Spooky Tooth, døde i januar i år, 69 år gammel.
Peter Perrett har en av den engelske rockens mest egenartede stemmer, umiddelbart identifiserbar. Huk av for kult-hit’en «Another Girl, Another Planet» som har fått sin revival med ujevne mellomrom for et prima eksempel. Perret er vokalmessig i samme klasse med engelske rockere som har hatt vesentlig større fremgang; John Lennon, Ray Davis, Bryan Ferry og Tindersticks Stuart Staples. Stemmer som alle er genuint engelske, og samtidig universelle.
The Only Ones holdt det gående fra 1976 til 1982 og rakk å slippe tre album, The Only Ones (1978), Even Serpents Shine (79) og Baby´s got a gun (80). I 78 var The Only Ones også med på Johnny Thunders eneste viktige soloalbum, So Alone.
En USA-turné gikk til helvete, og Perrett rømte hjem til vedvarende dypdykking i narkomatika. Etter sigende drev han det også langt som langer. Karrieren som unik sanger/ låtskriver/ rocker forsvant i bakspeilet, det eneste innspilte beviset for at han var i live kom i 1996, da han ga ut sin første soloplate, Woke up sticky, under artistnavnet The One. En utgivelse så obskur at hans nye plateselskap, Domino, markedsfører denne nye plata som «solodebuten». (Men! Woke up Sticky er også verdt å høre på.)
Vi lever i merkelig tider, sterkt polariserte sådanne, Trump har lykkes med svindelen å bli valgt til USAs president, og Peter Perrett har blitt et sunt individ. Sekstifemåringen besluttet seg etter sigende for å droppe å ruse seg for seks år siden. Tvert!
Han hevder at han har «super willpower» og at det bare dreide seg om at han bestemte seg. Wow!!
Man kan gjette på hva som faktisk har motivert Perrett på denne måten. At han har to sønner som begge er musikere? At han fortsatt har den samme dama han har hatt i 48 år, som var en del av doplivsstilen hans og er der nå også når de begge er rene?
Eller at han forstod at han hadde flere sanger i seg?
Ti av dem finnes altså på nye How the West was won, og de er alle svært sterke komposisjoner.
Tittelkuttet er et tungt oppgjør med USA, etter sigende skrevet før Trump innfant seg, men likefullt mulig å høre i kontekst av presidentkatastrofen. Det handler blant annet om landets celebritetskultur, Perret synger «..Just like everybody else, I´m in love with Kim Kardashian/ She´s taken over from J-Lo as my number one/ Even though I know she´s just a bum/ In another timeline I would´ve stared at her all day long/ without ever wanting to see her from the front../
Peter Perrett har alltid vært stor Dylan-fan, han skriver tekster som klart bærer preg av dette, her blandes poesi, humor, ironi og spydigheter (..»the computer glitch you descend from..). Men også gode doser med romantikk, fremført av en artist som synes å ha fått et annet og lysere syn på livet.
Plata er produsert av Chris Kimsey (Stones, The Psychedelic Furs, Peter Tosh), som har bidratt til å gi musikken et klassisistisk rockpreg, dette kunne ha plassert seg i alle tiårene fra 1970 og fremover.
Med på laget er Peter Perrett jr. på bass og Jamie Perrett på gitar, Jake Woodward på trommer og Jenny Maxwell på fele og vokal.
«Living in my head» lar Jamie ta den langt ut som gitarist, neopsykedelia som jeg gjerne skulle ha hørt live.
«C Voyeurger» er en nydelig sang til fru Zena.
Sjekk også ut «An epic story», «Troika», «Something in my brain» og «Take me home». På den siste synger Perrett «..I wish I could die in a hail of bullets, but all I can do is play and sing..».
Glem sprøytet som ble lansert under merkelappen «britpop». Det er dette som er virkelig Britpop med stor B. Peter Perrett tar seg her og nå egenhendig av å restituere Englands stolte rocktradisjoner.
How the West was won kan meget lett stå igjen som årets rockalbum. Akkurat når England og vi trengte det, kommer en gammel junkie oss til unnsetning.
Justin Townes Earle- Kids in the Street (New West)
Han er bare 35, men du har følelsen av at han har vært her lenge allerede. Justin Townes Earle er altså sønnen til Steve, og oppkalt etter farens store forbilde, Townes van Zandt.
Justin Townes var knapt kommet i tenårene da han hadde skaffet seg de samme alvorlige problemene som red både faren og Townes, rusavhengighet.
Men Justin Townes klarte å komme seg ut av trøbbelet, slik faren klarte det. Nå har han laget plater i ti år, syv fulllengdere i alt, og har etablert en karriere som er i ferd med å matche farens.
Debutalbumet, The Good Life, vakte berettiget oppsikt da det kom i 2008, noen av de senere utgivelsene har vært ujevne.
Nå kan det virke som far og sønn har snakket sammen, og bestemt seg for å lage plater på det nivået der de hører hjemme. Steve Earles nye, So you wannabe an Outlaw, er hans beste på mange år, og Justin Townes Earles Kids in the Street er kanskje hans aller beste.
Justin Townes har fått hjelp av produsenten Mike Mogis (Bright Eyes) og har laget et svært eklektisk album, der spekteret inneholder hardcore country, folk, rockabilly og den superfengende popsangen «Maybe a moment».
Selv om han maler seg ut over et brett lerret rent stilmessig, har Justin Townes funnet stemmen sin, en laidback autoritet som kler materialet. At han innimellom synger seg nærmere faren, er vel unngåelig.
Han lager moderne rockabilly av «Champagne Corolla», han spiller hardcore honkytonk, med glitrende pedal steel fra Paul Niehaus, på «What’s she crying for» og «What’s going wrong», han gir nytt liv til bluesklassikeren «Stagolee» med «Same old Stagolee». Americanamusikk med egenart og historisk overblikk.
Kids in the Street er rett og slett den voksne Justin Townes Earles svennebrev. Bare å ønske ham til lykke med sin førstefødte også, ventet nå i juli.
North Mississippi Allstars – Prayer for Peace (Song of the South/ Legacy/ Sony)
Følg med!! Følg med!!!
Mektige North Mississippi Allstars spiller i Oslo neste uke, som en del av den omreisende festivalen Rolling Rootsy Revue, sammen med blandt andre Aaron Lee Tasjan og Eilen Jewell.
North Mississippi Allstars er ensemblet til sønnene til den legendariske produsenten/ artisten Jim Dickinson, Luther (gitar & sang) og Cody (trommer, piano & sang).
(Far Jim spilte piano på Rolling Stones Muscle Shoals-innspillinger i 1969, har gitt ut overlegne soloalbum, spilt i bandet til Ry Cooder og har produsert Big Star, Green on Red, The Replacements, Willy de Ville og Amy LaVere).
Luther har i perioder vært gitarist i The Black Crowes.
Men North Mississippi Allstars er altså brødrene brothers hovedprosjekt. Det har eksistert i drøye tjue år, og albumlista er lang. I 2013 slapp de forgjengeren til dette nye albumet, med den overlegne tittelen World Boogie is coming.
(Faren slapp, postumt, albumet I’m just dead, I’m not gone, tre år etter at han døde i 2009).
Tittelkuttet her, «Prayer for peace», er skrevet av brødrene sammen med Allman Brothers-bassist Oteil Burbridge, og finnes i to versjoner som bokender plata. «P4P 2017» er en radikal remiks.
Ellers handler det denne gangen om et knippe bluesoriginaler, skrevet av bandets gode venn og samarbeidspartner gjennom flere år, R.L. Burnside (1926-2005), Will Shade og Fred McDowell; «Need to be free», «Miss Maybelle», Stealin´», «You gotta to move», «61 Highway» og tradlåten «Bid you goodnight», som Grateful Dead også spilte.
North Mississippi Allstars kan sin blues til fingerspissene og har lisens til å kødde med den. Resultatet blir rått, frisk og totalt World Class Boogie.
American Epic (Sony)
Kryss av for dokumentarfilmen American Epic, regissert av engelskfødte Bernard MacMahon. Med undertittelen «The First Time America Heard Itself». Et tre episoders dypdykk i historien om de første innspillingene av amerikansk folkelig musikk på 1920-tallet. Med T Bone Burnett, Jack White og Robert Redford som eksekutive produsenter.
Ved siden av de historiske dokumentarene er det også laget en separat dokumentarfilm som tar for nye innspillinger gjort på innspillingsutstyret fra 1920-tallet. Med blant andre Alabama Shakes, The Avett Brothers, Beck, Bettye Lavette, Elton John, Jack White, Los Lobos, rapperen NAS, Rhiannon Giddens, Steve Martin & Edie Brickell, Willie Nelson & Merle Haggard.
Dessuten finnes det en gedigen fem CD boks med over hundre av de originale innspillingene, en enkeltCD som bare delvis overlapper til den store boksen og en enkel og dobbel-disc utgave av de nye innspillingene under tittelen «American Epic : the Sessions.
Mest kjent fra 1920-tallet; The Carter Family, Jimmie Rodgers, Memphis Jug Band, Blind Willie McTell (Dylans man), Lead Belly, Emmett Miller, Mississippi John Hurt, Dock Boggs, Charley Patton, Blind Lemmon Jefferson, Ma Rainey, Son House og Robert Johnson. Charlie Poole var den hjemmebrennende banjospilleren som ble så glad da han i 1931 fikk et telegram fra Hollywood om deltakelse i en film, at han gikk ut for å ta seg et glass. Og drakk seg i hjel.
