Tom Skjeklesæther, mest  kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de nye platene til Lee Bains III + The Glory Fires, Elijah Ocean, Iron & Wine og Shelby Lynne & Allison Moorer  i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.

Lee Bains III + The Glory Fires- Youth Detention (Nail my feet down to the Southside of Town)

VG-journalist og tidligere Beat-redaktør Eirik Mosveen så rockens fremtid og fortid rolled-into-one da han snublet over Alabama-bandet Lee Bains III + The Glory Fires på en svett klubb mens han var avisas USA-korrespondent. Eiriks essay om Bains & co i hans VG-serie, «Notater fra Hells Kitchen», er verdt å lete etter, rock’n’roll-journalistikk av det kaliberet som tar leseren med opp på scena og videre opp i fuzzhimmelen i løpet av noen tusen tegn.

Trøkket i VG-saken resulterte i at Lee Bains III + The Glory Fires ble booket, praktisk talt uhørt, til Norwegian Wood i 2013. Bandet spilte også i Bergen og Halden og konserten i Halden, på Siste Reis, går det fortsatt gjetord om.

Bandets første plate heter There is a bomb in Gilead og gudene skal vite at Lee Bains hadde lykkes med å smugle denne rock´n´rollbomba til Norge.

Bandet dukket opp i Halden dagen før konserten og gjennomførte en uannonsert akustisk konsert på Reis, visstnok deres første noensinne. Den slo fast at bandet hadde låtene og at Lee er en soulsanger av format.

Da Lee Bains III dagen etter tente lunta og detonerte hele sulamitten, et øspøsende rock’n’rollfyrverkeri som gjorde at vinduene holdt på å sprette ut og svetten fosset langs veggene i det stinne lokalet, var det mange som så lyset, forstod hva rock’n’roll faktisk kan være. I sin pureste form.

Bandet poserte med et fulltallig publikum utenfor Reis for at fotografen skulle sikre alle et bevis for at de faktisk var der. (En grep for å hindre at noen i årenes mulm & mørke skulle kunne skryte på seg at de fikk det med seg, slik tilfellet var etter Sex Pistols-konserten på Pingvin Club i Oslo i 1977).

Lee Bains III + The Glory Fires spiller også punk. Men må likevel ikke oppfattes som et endimensjonalt container-punk-band.

Lee Bains III selv har knapt kontakt med gulvet i den tida konsertene foregår, man tar seg i å stirre for å se om han er hengt opp i noen sterke fiskeliner og at djevelen selv er   dukkemester. Men nærmere etterforskning bringer på det rene at Lee faktisk innimellom er vektløs, han besitter en spenst som muligens bare kan oppnås av noen som ikke drikker alkoholholdig tungtvann.

Bandet har vært på ytterligere et kort norgesbesøk og slapp i 2014 oppfølgeralbumet Dereconstructed på grunge-labelen Sub Pop. Det albumet var en aldri så liten nedtur, i hvert fall for alle som hadde blitt revet over ende av Lee Bains overnaturlige liveshow. Det var lett å tenke at det rett og slett ikke er mulig å få denne energien kanalisert inn på et opptaksmedium. Som å få Cutty Sark med full rigg inn gjennom tuten på en uåpnet miniatyrflaske med Jack Daniels.

Men så klinker Lee Bains III + The Glory Fires til med det i dette perspektivet umulige tredjealbumet, titulert Youth Detention med «Nail my feet down to the southside of Town» som undertittel i parentes.

Der stopper parentesene. Sytten sanger, som med forbilledlig variasjon, gir seg i kast med det som bare kan være musikalsk trolldom. Fange ren, ubesudlet rock´n´roll, uten å jukse med å temme den først.

I den avsluttende «Save my life» synger Lee «..Don´t you tell me «It´s only rock´n´roll»/ when I´ve seen it wrestle truths from noise..»

Da har Lee vrengt ut av seg all vreden han har samlet opp etter en oppvekst som sørstatsmann med moral.

Det innebærer også et opptak av Assata Shakur under et «Black lives Matter» -rally i Atlanta i fjor sommer.

Hva slags sang Lee Bains III kunne ha skrevet etter katastrofen i Charlottsville for et par uker siden, må vi bare gjette på inntil videre.

Lee har til og med lagt med en litteraturliste for å tydeliggjøre hva han gjør når han ikke gjenoppliver rocken på lave scener hver kveld: blant annet ord av Angela Davis, Allen Ginsberg («Howl»), Jean Paul Sartre og Tennessee WilliamsAlle som har møtt Lee vet at dette ikke dreier seg om en intellektuell posør. Han er for real.

Det kan meget vel være at han fronter Det Siste Virkelige Rockbandet. Da er det bare å pøse på med mineralvann og holde fast i den vesentlige verdenslitteraturen.

Elijah Ocean (New Wheel)

Hvor skal dette ende? Jeg har knapt fått tid til svelge unna Tyler Childers album, Purgatory, omtalt i forrige spalte, og så dukker Elijah Ocean opp.

For å få dette i riktig rekkefølge; da denne sommeren startet hadde jeg ingen anelse om hverken Tyler Childers, classic country-stilisten fra New York, Zephaniah Ohora eller Elijah Ocean. Det skal noen utgivelsesmessige undere til i høst for at ikke alle tre skal havne på min Top 10-liste for 2017.

Deretter; jeg var alt for tilbakeholden i min positive omtale av Tyler Childers’ Sturgill Simpson-produserte album for et par uker siden. Childers har alt som skal til; stemmen, sangene og de rette folka på sin side. Det spiller ingen rolle om du kaller det ekstra han har for x, y eller z-faktor. La oss bare bestemme at det her dreier seg om y-faktor, Tyler-faktor. «Purgatory» kommer til å sørge for at nå 25 år gamle Tyler Childers er velkommen gjest på norske scener i åra som kommer.

At jeg ikke har oppdaget Elijah Ocean før nå er vanskelig å forklare. Ocean har gitt ut tre album siden 2009. Er de noe i nærheten av hans nye, selvtitulerte, så er det bare å gi seg ut på jakt etter dem; «The Wind or the Wire» (2009), «Tumble & Fall» (2012) og «Bring it all in» (2014).

Elijah Ocean skal være fra Maine på USAs østkyst, men har visstnok kalt Los Angeles «home» i noen år. Han hevder at han er på veien hele tiden, en bekreftelse på at musikken vi kan høre på Elijah Ocean treffer folk. Ingen hadde betalt bensinregninga for Elijah om han ikke leverte godsakene. Åpenbart under det meste av media-radaren.

Åpningssangen, «Bad Dreams», kan forlede en til å tro at Ocean er en pubrocker, som kan sine saker godt, men som kanskje mangler noe på på særpreget.

Den tanken er som blåst bort når spor to, gyngende «Chain of Cold», dukker opp.

Derfra og ut er det bare å rope halleluja. Ocean skaper overlegen Laurel Canyon-stemning. Folkrock som aldri egentlig har gått av moten.

Denne gangen har sanger og sangene mer til til felles med Jesse Colin Young enn Neil Young. Jesse Colin Young var sanger i 60-tallsbandet Youngbloods, før han ga ut en serie nydelige plater på Warner mellom 1972 og 1976.

Elijah Ocean har en usedvanlig melodisk teft, alle sangene hans har et eller annet gående for seg som du ikke klarer å riste av deg; «Malibu Moon», «Highway», «Desert Rain» og «Barricade» er så catchy at de må få andre låtskrivere til å slenge seg i veggen.

Det er skrint med informasjon på coveret til Elijah Ocean, men la oss gjette på at Ocean og bandet hans har produsert selv. Det er enkelt, og rett frem. Av og til er det noen som spiller en tøff slidegitar, spesielt distinkt på «Highway», en av de beste «on the road»-låtene jeg har hørt det siste tiåret. Sjekk linja om metal-musikk, «..this heavy metal music is a nightmare..», Ocean ber radioDJen på sine knær om å slippe å høre mer. Videre, «I don´t wanna die on this highway tonight, so help me keep these wheels between the  lines..»

Yup, bare å huke av for et album stint av Classic Americana, servert av en «ukjent» sanger som bare triller rett ut av ørkenen.

Shelby Lynne & Allison Moorer- Not Dark Yet (Silver Cross Records)

Skal vi tippe at dette ikke er favorittplata til Steve Earle denne sommeren? Allison Moorer var altså inntil relativt nylig Earles syvende /tror jeg det var?) kone.

Det høres ikke ut som om bruddet mellom Earle og Allison Moorer var av det greie slaget, skal vi tro Earles «morsomheter» om nettopp dette da han slapp sitt eget album, absolutt fine «So you wanna be an outlaw?».

Men her er altså Allison Moorer og Earles svigerinne, Shelby Lynne, med en plate der de med ett unntak synger andres sanger. Sunget slik bare søstre og brødre kan gjøre det.

Tittelkuttet er selvfølgelig en av Bob Dylans senere klassikere, fra nå nøyaktig tjue år gamle Time out of Mind.

Søstrene har fått produsenthjelp av Teddy Thompson, sønn av Richard Thompson, og et stone solid musikerlag er med på gjøre dette til en spennende plate; bl.a. Heartbreaker Benmont Tench på keyboards og Doug Pettibone og Taras Prodaniuk fra Lucinda Williams overlegne band på henholdvis gitar og bass.

Sangutvalget er både ekletisk og bitvis oppsiktvekkende. Det siste først; Killers’ Brandon Flowers «The List», Kurt Cobains «Lithium» og Nick Caves «Into my arms». (!!!)

Mer innafor sjangermessig er sanger av Charlie Louvin («Every time you leave»), Jessi Colter («I´m looking for blue eyes»), Townes van Zandts («Lungs»), Jason Isbell («The Color of a Cloudy Day»), Merle Haggard («Silver Wings») og Shelby Lynnes egne «Is it too much». Den siste handler om sårene som søstrene Shelby & Allison har etter tragedien da faren deres drepte moren deres, og så seg selv. Da damene var småjenter. Musikk kan altså være så vond og samtidig vakker.

Iron & Wine- Beat Epic (Sub Pop)

Iron & Wine er sangeren/ låtskriveren Sam Beam, en av indie-musikkens fremste poeter og originaler. Pluss musikere som hjelper ham med å fargelegge sanger som har en sjelden evne til å dytte borti følelsene.

«Beat Epic» er Iron & Wines sjette album, det femte, «Ghost on Ghost», kom i 2013.Der imellom har Beam laget to duo-album, «Sing into my Mouth» med Band of Horses’ Ben Bridwell (covers) og «Love letter for Fire» med Jesca Hoop.

Det finnes de som mener at vi må tilbake til 2004 og «Our Endless numbered Days» for å finne noe som ligner på nye «Beat Epic».

Mer lytting må til for å spikre det synet, men her og nå er det bare å slå fast at Beam allerede har sunget seg inn i høstsoundtracket. Egenartet folkrock å se både korn og blader gulne til.