Tom Skjeklesæther, mest  kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om Robert Græsberg & Foreningen, Country Heroes, Paul Cauthen og NRBQ i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.

Roger Græsberg & Foreningen- Triste Sanger og Vals (Safe & Sound Records)

Hvem skulle ha trodd at en ny generasjon norske musikere med kjærlighet til countrymusikken skulle dukke opp igjen, nesten presist tjuefem år etter den siste markante  tilsvarende bølga.

På begynnelsen av 1990-tallet måtte musikk-Norge i rask rekkefølge lære seg å kjenne såkalte roots-artister som Steinar Albrigtsen, Hellbillies, Somebody’s Darling og Eriksen. Folk som raskt solgte mye plater, og la grunnlaget for at norsk musikk fostret et stort antall musikere og låtskrivere som mestret et amerikansk musikkuttrykk til fingerspissene. Svenske musikkjournalister forstod ikke helt hva som skjedde, deres egen rock og pop-musikk hentet inspirasjon helt andre steder. Det er først de siste årene at det som kan betegnes som americana-artister har dukket opp i Sverige.

Men nå hagler det igjen med norske americana-plater, bare i slutten av januar har det kommet kritikerroste plater med Tove Bøygard, Torgeir Waldemar, Country Heroes og altså Roger Græsberg & Foreningen. Enda flere forventes ut over våren, hold øynene åpne for utgivelser fra Northern Belle og Unnveig Aas.

Sistnevnte kan du høre allerede her, Aas er nemlig også sanger og musiker i Roger Græsbergs forente ensemble. På Triste Sanger og Vals er Aas en hjemmeavlet Emmylou til Græsbergs Gram Parsons.

Tilnærmingen til countryhistorien er ikke ulik. Slik den utagerende rockeren Parsons hadde dyp og mystisk forståelse av arven fra Hank Williams via  Johnny Cash, George Jones, Willie Nelson og Merle Haggard, har Græsberg og hans musikere en tilsvarende teft for den vinnende balansegangen mellom honky-tonken og rockklubben.

Krister Skadsdammen spiller instrumentet som avgjørende i slike sammenhenger, pedal steel-gitaren. Her snor den seg rundt flotte melodier og ord som aldri prøver å gjøre seg til.

Tittelkuttet er en norsk oversettelse av Willie Nelsons «Sad Songs & Waltzes» fra Nelsons kultalbum, Shotgun Willie fra 1973. Med unntak av en tolkning av Becks «Rowboat», ganske enkelt «Robåt», er det Græsberg selv som har skrevet de andre åtte.

Aller best er «Lyden av hjul», en midtempolåt om kjærlighet på vei mot utløpsdatoen, som er akkurat en slik sang som man skal ha på høytalerne om man beveger seg rundt i Østlandets flotte natur. For eksempel på Finnskogen, der denne musikken har funnet sitt gunstige jordsmonn.

Her er det gjennomgående sanger som bærer sin egen vekt , «Giftering» har et godt anslag av countrysoul der Kenneth Bjørdals orgel er driveren, «Grått hår» er skitten countryfunk og «Lørdagsklar» er parade for Skadsdammens steel.

«Et annet liv» er tilbakeblikk av det eksistensielle slaget, her er det tap av både religion og kjærlighet som borres.

«Elvesang» er mer vals (som utlovet), en av platas fineste melodier.

«Robåt» ivaretar Becks egen variant av country, passe uslepen.

Helt til slutt på side 2, «Owens & Creedence», altså Buck Owens og Fogertys hitmaskin, to artister som var heldekkende på bygda da foreldrene til denne gjengen var unge.  Musikk som aldri har blitt helt borte. Fogerty sang til og med om Owens i sin hit, hyllesten til Bakersfield-country, «Looking out my back door», «..Listening to Buck Owens..»

Flere av sangene på Triste sanger og Vals kommer til å finne veien til den norske radiojukeboxen, og sørge for at Roger Græsberg & Foreningen vil være særdeles velkomne på norske honky-tonker, også kjent som samfunnshus og  musikkpuber, i årene som kommer.

Paul Cauthen -My gospel (Lightning Rod records)

Ok, folkens, hvordan skal vi løse denne? Paul Cauthen har et etternavn som reiser noen lokale vanskeligheter, kremt.. det er vel vanskelig å komme forbi at Cauthen uttales  «Kåt´n»? I utgangspunktet betyr det at Cauthen har omtrent samme muligheter til å bli norsk radiostjerne som den nå avdøde folksangeren Dave van Ronk hadde.

Men er du i stand til å heve deg over denne potensielle ubehageligheten, så er texanerens debutalbum vel verdt innsatsen. Cauthen har tidligere spilt i americanabandet Sons of Fathers, der han visstnok ikke bare utmerket seg med sine gigantiske stemme, men også med en livsførsel som gjorde at han til slutt måtte be Gud om nåde. Derav tittelen på denne plata, My Gospel.

Paul Cauthen vokste opp i Tyler, Texas og bestefaren hans var compadre av størrelser som Buddy Holly og Sonny Curtis. Det var han som fikk Cauthen inn på sporet som musiker, selv om han døde da Paul bare var ti.

Det mest umiddelbare først, Paul Cauthen er i besittelse av en stemme som krysspeiles av sangere som Waylon Jennings, Elvis, Marty Robins, Roy Orbison og Lee Clayton. En massiv bariton, som i tillegg har tilnærmet ubegrenset fleksibilitet.

Han har tatt seg god tid med denne plata, han har over år fartet til Los Angeles og til Fame studioet i Muscle Shoals i Alabama, han har benyttet Willie Nelsons studio utenfor Austin og Electric Sound Recorders i Dallas, Texas.

Resultatet har blitt en plate så langt unna dagens Nashville som det er mulig å komme, og fortsatt bli oppfattet som en countryartist. Dette er musikk som er like slående som den vi har hørt på Sturgill Simpsons to siste, uten at Simpson og Cauthen går hverandre i næringa.

Sanger som «Still drivin´», «I´ll be the one», «Grand Central», «Saddle», «Marfa Lights», «Let it burn» og tittelkuttet, «My gospel», er ladet med en patos og en arrangementsmessig tyngde som bare har ett budskap. Ta dette på alvor eller fuck off!

2017 har knapt begynt, amerikansk politikk er gjenstand for total meltdown og en skjeggete texaner synger med en stemme som hører hjemme i Det Gamle Countrytestamentet. Hvor skal dette ende?

Country Heroes- Southern Insecurity (Safe & Sound records)

Mens vi er inne på stemmer av størrelse Extra Large, her har vi en til, Jørund Vålandsmyr.

En honky-tonk-sanger som ingen gjetter har trådd sine barnesko et eller annet sted på det norske sørlandet.

Country Heroes, et blåhvitt navn med sjelden presisjon, spiller country slik det ble gjort av (nesten) glemte stjerner som Webb Pierce, Lefty Frizzell, Ray Price og Faron Young på femti-sekstitallet. Da countrymusikken holdt rocken på avstand med seksløper og det ikke var noen tvil, de gode cowboyene hadde hvit hatt og de slemme hadde svart.

Selvfølgelig er Country Heroes bestykket med pedal steel gitar, Tore Blesterud er vel Norges mest velrenommerte på feltet om dagen. Men bassist Tor Ånon Kleivane, trommeslager Bjørn Haglund og gitarist Daniel Vidarsson Gullien har også sett en og annen tåre blande seg med øllet. Gutta har produsert sjøl, og her er det lite som ikke kan viftes vekk med et blaff fra et cowboyhalstørkle.

Sangene er gjennomgående skrevet av Vålandsmyr, han har fått melodihjelp til et par, en av dem er hyllesten til  stoffet gabardin, «My sweet gabardine»! En tittel du neppe har hørt tidligere.

Det samme gjelder definitivt også for «Polyester is still the king»!! (Er det noen i Country Heroes som jobbet i herreekvipering i sitt forrige liv?).

Country Heroes tar oppstilling ved bakdøra til saloonen og melder seg på som den historiske countrymusikkens forsvarere i det stadig tettere feltet av ny norsk country og americana. Et oppdrag de åpenbart er svært godt kvalifisert til.

«Southern Insecurity»? Definitivt ikke på grunn av musikken, som sitter som press i buksene.

Ekstra pluss for stilig vinylplate-cover.

(Full transparens; Undertegnede har tidligere hjulpet Country Heroes med et presseskriv).

NRBQ- High Noon- A 50-year retrospective (Omnivore Recordings)

Det finnes de som mener at NRBQ, kort for New Rhythm and Blues Quartet, er verdens beste band. Gitaristen som fortsatt spiller i bandet som av og til smykker seg med nettopp den tittelen, Rolling Stones, altså Keith Richards, kan være tilbøyelig til å sette Jack Danielsen sin på at NRBQ faktisk fortjener tittelen. Legenden vil ha det til at Keith prøvde å overtale NRBQs bassist, Joey Spampinato, til å ta over bassen i Stones da Bill Wyman ga seg. Spampinato var dog med og hjalp Keith da han satte sammen et band for sin hyllest til Chuck Berry, for konsertdokumentaren Hail! Hail! Rock´n´roll (1987).

Men NRBQ er altså bandet som er aller mest kjent for å være ukjente. I fem tiår har NRBQ, i en rekke utgaver, med sanger/ pianist Terry Adams som eneste konstant, tråklet seg gjennom tusenvis av små og store rock-klubber, bevart hardt opparbeidet selvironi og tilegnet seg formidable musikalske egenskaper.

På et tidspunkt da alle store rockartister med respekt  for seg selv spilte på stadioner og ga ut plater som dokumenterte bedriftene, ga NRBQ ut albumet At Yankee Stadium (1978). Et studioalbum, innspilt i Bearsville studio i Woodstock, med et coverfotografi av bandet sittende mutters alene på tribunen på Yankee Stadion.

I seg et «bilde» på galskapen som gjør NRBQ til et enestående band. Et vilt improviserende lag som blander amerikansk rock, i klassisk forstand, med halsbrekkende avstikkere i avant-garde-jazz-terreng og haugevis av andre vanskelig identifiserbare krumspring.

Frank Zappa stilte i sin tid spørsmålet «Does humor belong in music?».

NRBQ kunne alene ha svart bekreftende på det spørsmålet.

På midten av 1980-tallet arrangerte Ratz-kollega Kai Jarre og jeg NRBQs første norgeskonsert, på Aker Brygge. Det var ikke tilfeldig at lokalet måtte rives kort tid etterpå.

Rett og slett en konsert for evigheten.

På denne smellfete antologien er over hundre av NRBQs innspillinger samlet på ett brett, tapet fra 1966 til 2016. Hvordan er det mulig å være så bra? Og så ukjente?