Tom Skjeklesæther, mest kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de nye platene til Randy Newman, Kenneth Norum, Margo Price og Tyler Childers i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.
Randy Newman- Dark Matter (Nonesuch/ Warner)
«Norgesvennen» Luke Elliott elsker å sitere Randy Newman. Han gjør det med en perfeksjon og et språklig gehør som gjør at du tror at du hører Newman selv. Det er selvsagt Newman på det mest knusende ironisk giftige som er Lukes preferanse og jeg har ledd på meg brokk når jeg har hørt Luke «være» Newman.
Nå er Los Angeles-fødte Randy Newman, originalen, 73, og etter et opphold på ni år slipper han endelig oppfølgeren til Harps and Angels. Han har utgitt tolv album siden den selvtitulerte debuten fra 1968. Legg til 12 Songs (70), Sail away (72), Gold Old Boys (74) og Little Criminals (77) og vi har en av de beste «hendene» i sanger/ låtskriver-bransjen.
Selv om Newman etter hvert hadde hits, ble han plaget av at musikken hans ikke fikk den kommersielle oppmerksomheten som han, med god grunn, håpet på.
Underveis var det noen som gjorde den mest selvfølgelige observasjonen at Newman var en filmmusikkkomponist forkledd som nerdete ironiker med brilleinnfatninger fra feil stativ. Resultatet er at han nå er oppe i 24 såkalte «film scores», inkludert Disneys vilt fremgangsrike Toy Story og Cars. (Newman har nettopp gjort Cars 3). Dermed har økonomien vært sikret.
Dark Matter starter med ni minutter lange «The great debate» der vitenskapsmenn debatterer de store spørsmålene med «troende», global warming og evolusjon, den slags. Newman selv blir dratt inn i debatten.
«Brothers» handler om Kennedyene kvelden før det katastrofale forsøket på å invadere Kuba i 1961, som slår over i en hyllest til den kubanske sangerinnen Celia Cruz i rumbatakt.
«Sonny Boy» ser for seg at bluesangeren Sonny Boy Williamson kikker ned på jorda og oppdager at det finnes copycats.
«Lost without you» er en nydelig melodi, sånne som Newman alltid har kunnet riste ut av ermet og ned på tangentene.
«She chose me» handler om en evig loser som blir «truffet» av den rette, og ikke riktig kan forstå sin egen lykke. Nok en slik «evergreen»-feeling sang, fra Newmans hylle for oppriktighet. Vakkert.
«On the beach» forteller historien til en evig surfer, pianodrevet jazz, med en tassende groove. Med å understreke Newmans tidløshet.
«Wandering boy» er Newmans personlige kommentar til det amerikanske samfunnets manglende evne til å ta seg av alle sine innbyggere, skaffe alle et sikkerhetsnett. Newman på det mest melankolske.
Opprettholder han dette utgivelsestempoet, kan vi vente den neste plata når Newman er rundt 82. Dark Matter understreker hvor dypt han er savnet når han holder seg borte, en av de mest amerikanske stemmene av dem alle.
Kenneth Norum – Heart on a Sleeve (Kenneth Norum)
Jeg var der da den norske rootsbølga rullet på begynnelsen av 1990-tallet, toppet av navn som Hellbillies, Steinar Albrigtsen, Somebody’s Darling og Eriksen. Artister som nådde bredt ut til et gigantisk norsk publikum med musikk som i dag ville ha blitt kalt Americana.
25 år senere har en helt ny americana-generasjon dukket opp, i en musikkvirkelighet som arter seg vesentlig annerledes, med fysisk platesalg redusert til brøkdeler og en radio som bare er måtelig interessert.
På tross av dette hører vi stadig nye talenter, folk som ville ha oppnådd store kommersielle fremganger om de hadde innfunnet seg på tidlig 1990-tall; Signe Marie Rustad, Torgeir Waldemar, Hege Brynildsen, Benedicte Brænden, Roger Græsberg og Foreningen, Unnveig Aas, Trond Svendsen & Tuxedo, Lucky Lipps og The Northern Belle.
I forrige Tom S’ fire Ess rakk jeg å nevne debutplata til Kenneth Norum (nå 27), Heart on a Sleeve. Jeg lovet å komme tilbake til Norum og hans ni originale sanger.
Kenneth Norum fortjener virkelig å telles på linje med alle jeg lister opp her, han huker av på alle de viktige punktene; stemme, låtskriving og god smak i forhold til balansen mellom uttrykk, arrangementer og produksjon.
Etter alt å dømme har Kenneth vokst opp på landet, i Nes kommune i Akershus. Skogbygda skal for tida telle 329 personer. Området skal likevel være over snittet musikk-preget, det er visstnok også her Nes’ definitivt største musikalske sønn, Amund Maarud, holder til med sitt Snaxville studio.
Ved forrige kommunevalg stemte 42,2 prosent på Arbeiderpartiet, jordsmonnet skulle med andre ord være godt for å skrive musikk med nedenfra og opp-perspektiv.
Jeg skal ikke tillegge Kenneth Norum noen partitilhørighet, absolutt ikke. Men det er i hvert fall slik at sangene hans hører hjemme i en heartland-rock-tradisjon som har John Mellencamp og Bruce Springsteen som hovedartister. Således er ståstedet mer «working class» enn «trump class».
Men Kenneth Norums perspektiv er mer personlig enn politisk. Det handler i vesentlig grad om kjærlighet, og summert opp går det ikke bra for protagonistene i sangene til Kenneth. Forholdene har enten skjært seg eller er på vei utfor stup eller inn i mørket.
Tematikk som passer utmerket til Kenneths stemme, skreddersydd for melankoli, uten noen sinne å falle for fristelsen til å tippe over i det sentimentale. Slik jeg oppfatter det, behersker han det engelske språket godt nok også.
Kenneth spiller akustiske og elektriske gitarer, ved siden av orgel, munnspill, mandolin og piano. Med seg har han broren (?) Daniel Norum på bass og Tony Karlsen på trommer. En tight enhet som virkelig spiller helt nøyaktig hva disse sangene krever, no more, no less. Det er delikat, organisk og smakfullt. En bekreftelse på at nivået i norsk musikkproduksjon er DER OPPE. Det låter like fett av norske egenproduksjoner, som det gjør av de amerikanske platene jeg plukket med meg fra Waterloo records i Austin, Texas tidligere i august. Kanskje bedre til og med!
Så var det sangen «God I love the radio». En tittel som på overflaten bare kan oppfattes som sterkt ironisk, om den skulle handle om de musikalske traurighetene som strømmer ut av eteren fra norske radiokanaler. (I den den grad noe gjør det, etter DAB-omleggingen).
Norums «God I love the radio» namedropper John Coltrane og handler om sanger og band som minner sangeren om en eks-kjærestes «utseende og sjarm». Altså ingen anbefaling av lame pop-radio.
Aller finest akkurat nå; «Broken hearts and traffic signs». Nesten stillestående dagen derpå tapt kjærlighet tristesse. En suveren melodi og platas flotteste vokal.
Margo Price- 2 x 7 tommer EP/ Weakness EP (Third Man records)
Margo Price dukket opp fra East Nashville i 2016 med sitt debutalbum, Midwest Farmer’s Daughter, velsigned av Jack White og utgitt på hans selskap, Third man Records. Inneholdende en av de beste åpningskuttene i manns minne, den selvbiografiske «Hands of time».
Derfra har Price’ karriere gått rett i været. Hun har fått masse medieoppmerksomhet, har plukket med seg en rekke priser fra blant andre Americana Music Association og har spilt seg fra festival til festival, inkludert en stopp tidligere i sommer på Piknik i Parken.
Mens vi venter på et fullt oppfølgeralbum fra en av countrmusikkens viktigste nye kvinnestemmer, kommer en EP, spredd ut over to 7-tommers singler.
«Weakness» og «Just like Love» er begge skrevet av Price og hennes ektemann og medmusiker, Jeremy Ivey. «Paper cowboy» er skrevet av Matt Gardner, en tidligere bandkollega og «»God luck» er skrevet av Ivey alene.
I likhet med hva tilfellet var med debuten, er også disse fire sangene (og antakelig det kommende albumet) spilt inn i Nashvilles musikalske naboby, Memphis. Albumet ble laget i Sun studio, på billig off-time. Denne gangen har de flyttet til Sam Phillips Recording. Armlengs avstand til Nashville?
Uansett spiller Margo Price fortsatt røff, ordentlig country. Opptempo «Weakness» kunne ha hatt en sentral plass på en countryrockplate på 70-tallet, her spruter det av Luke Schneiders steel og Joshua Hedleys fele. «Sometimes my weakness is stronger than me..» Countrysanglyrikk av beste merke.
«Just like love» tar’n helt ned og plasserer Margos stemme i sentrum av lydbildet, hvilken stemme!
«Paper cowboy» begynner sakte, men skrur raskt opp tempoet og kan tematisk sammenlignes med noen av de utleverende sangene fra debutalbumet, en no bullshit holdning til personer som befolker barene og honkytonkene som Price og co frekventerer.
På baksida; «Good luck», en nedempet avskjedssang til en en venn og kollega som har gått bort alt for tidlig.
Margo Price er med blant artistene som forvandler countrymusikkbyen Nashville fra innsiden, som en trojansk cowboyhest. Denne vinylEPen understreker at hun overhodet ikke har planer om å gi seg.
Tyler Childers- Purgatory (Hickman Holler/ Thirty Tigers)
Det ryktes at Tylers Childers allerede har funnet veien ti Norge. Det er vel å anse som bevist av at det finnes en video av Childers på Mono i Oslo.
Han er altså ytterligere en i det som nå kan oppfattes som en endeløs rekke nye/ unge/ oppsiktsvekkende countryartister.
Tyler synger omtrent som en ung Steve Earle, og har fått hjelp av Sturgill Simpson og teknikeren David Ferguson (produsenter) til å lage en svært, svært overbevisende debut.
Han er fra East Tennessee og har vært på veien siden han var tjue, blant annet med bandet The Food Stamps.
Uttrykket mikser hard country og rå bluegrass, noen har påstått at det høres ut som om han backes av Old Crow Medicine Show. «Mangefasettert» er vel en gangbar beskrivelse, ingen newcountry radiovennlighet å spore. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Childers sanger og metode appellerer til nettopp Sturgill Simpson.
At han kan skrive låter, er Purgatory ti gode eksempler på. Fra åpneren «I swear (to God)», via «Feathered indians»,» Born again», «Banded Clovis», det sprelske tittelkuttet og «Honky tonk Flame». Legg også merke til avsluttende «Lady May», som er rettet til Tylers kone, Senora May. Selv en ny singer/ songwriter.
