Tom Skjeklesæther, mest  kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de nye platene til Robert Plant, Margo Price, Kristian Torgalsen og The Deep Dark Woods i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.

Robert Plant- Carry Fire (Nonesuch/ Warner)

Da Led Zeppelin for ti år siden spilte minnekonserten for legendariske Atlantic Records-grunnleggeren Ahmet Ertegun, var det mange som krysset fingrene for en mer permanent Zep-gjenforening. Det er lett å forstå, Zeppelin hadde noe helt eget ved seg. Det fikk jeg erfare til gangs i 1988, da jeg overvar 40 års jubileumskonserten til Atlantic records i Madison Square Garden og Zeppelin spilte til slutt som uannonserte headlinere. Milde himmel, deres fem-seks sangers sett var wagnersk rock som gikk gjennom marg og bein.

Robert Plant solodebuterte i 1982 med Pictures at Eleven og nå er han her med sitt ellevte studioalbum, Carry Fire. Tre år etter Lullabye and the Ceaseless Roar.

Plant har også vært oppfattet som noe av en norgesvenn i de senere årene, med flere besøk, det seneste da han spilte på Notodden Blues i 2015.

På de trettifem årene som har gått siden solodebuten, har Plant vist seg som en rastløs artist som sjelden har stoppet opp ved noe, uansett om det har vært suksessfullt eller ikke. Således har det ikke kommet noen oppfølger til Raising Sand, hans mest fremgangsrike post-Zeppelin utgivelse, som han utga sammen med country/ bluegrass-sangerinnen Alison Krauss.

Etter dette gjorde han albumet Band of Joy sammen med blant andre Buddy Miller og sin daværende kjæreste, Patti Griffin.

For fem år siden var han «plutselig» hjemme i England igjen og samarbeidet med bandet som nå heter The Sensational Space Shifters, med de to glimrende gitaristene Justin Adams og Liam Tyson.

Det er ikke feil å oppfatte Carry Fire som en videreføring av Lullabye, her gis det rikelig med plass og tid til å male opp mer abstrakte lydbilder, vekslet med elementer som har fulgt Plant helt fra Zeppelin-dagene. Et kompass som med betydelig eleganse og egenart svever mellom Afrika, dype amerikanske sørstater og rockens mer uunngåelige urbanitet. Plants stemme er mer enn noensinne et instrument. Som utfyller og flyter over og under på et vis som er Plant sentrale særpreg.

Plant er en våken og pasjonert observatør av Verdens Gang, han synger om vår tids migrasjoner i «New world» og om militarisme i «Carving up the world again».

«Bluebirds over the Mountain» er platas eneste cover, en rockabillylåt fra 1950-tallet, skrevet av Ersel Hickey, her spaceshiftet til noe ganske annet med hjelp av Chrissie Hynde. Seigt og suggererende.

Helt til slutt, «Heaven sent», en ballade som ytterligere utdyper og mystifiserer platas ene tema, kjærlighet i livets høst. Vakkert, som i vakkert.

Jeg tenker at vi får veldig mye mere ut av Robert Plant ved at han fortsetter ned sin egen kronglete sti, enn ved at han hadde bøyd av og blitt en sanger som hadde trafikkert i tung nostalgi. Her er han 69 år og er hverken på noe påtakelig vis tynget av alderen eller av kreativ famling. Et av årets beste album fra en veteran-artist, et forbilde når det gjelder å rock’n’roll-eldes med stil.

Margo Price- All American Made (Third Man Records)

Tittelen på Margo Price oppfølger til hennes mye omtalte debutalbum, Midwest Farmer´s Daughter, kunne et øyeblikk få en til å tro at den gode Price hadde hatt et illebefinnende og tatt steget over til Trumps «deplorables», «bedrøvelige».

Men tittelkuttet, som avslutter et særs sterkt sett på tolv sanger, er det stikk motsatte; Et tungt oppgjør med feilslått amerikansk politikk, utenriks og innenriks, helt tilbake til Reagan og hans «reagonomics», som slo katastrofalt ut for folk i Price nærhet. Sangen er dynket i samplede taler fra diverse politikere.

Det er ikke den eneste sangen der Margo Price «går politisk» på en måte som vanligvis skys i Nashville. Tydeligst på «Pay gap», en sang som blander en Ry Cooder-aktig vals til mer uptempo country og som sier det som det er om kjønnsforskjellene på det mest prosaiske, og avgjørende, planet. Penga.

Selvsagt har Willie Nelson fått med seg at Margo Price er det riil diil, en Loretta Lynn for det nye århundret. Willie kan således huke av Margo på sin stadig ekspanderende liste over duettpartnere, med flotte «Learning to loose». Der det eksistensielle spørsmålet stilles; «Is winning really learning to loose».

Margo Price stoler med gode grunner på egne krefter, når hun lager plater. Nashvilles etablissement sa «fuck off» til Midwest farmer´s Daughter», før rocker Jack White grep deres kollektive nese og vred den til tolv med utgivelsen av en av fjorårets mest applauderte album.

Ingenting tyder på at medvinden stilner. All American Made er stinn av knall-låter, «Weakness», «Cocaine cowboys», «Wild Women», «Do right by me» er sterke melodier, poengterte tekster, ufancy spilling og produksjon fra Margos nærmeste. Blant andre ektemann Jeremy Ivey, pedal steel-gitarist Luke Schneider og felespiller Joshua Hedley. Sistnevnte er for øvrig den seneste countryartisten kontraktert til Third Man Records, regn med at plata hans også kommer til å sette Nashville i forlegenhet.

På All American Made får vi en utmerket miks av countryrock, countrysoul og folkrock, formidlet av en sanger med hjertet på utsiden og med en stemme som vinner deg over med noe annet enn vokal briefing. Det som gjør country til den beste, folkelige samtidsmusikken.

Kristian Torgalsen- Infinity on my Mind (Fractal records)

Det fortelles at Kristian Torgalsen begynte å skrive sanger som et grep for å stille kjedsomheten mens han pleiet en skade han pådro seg som skater/ snowboarder.  Vel… mine nærmeste vet at jeg opererer under mottoet «Sport straffer seg».

Kan høres ut som at jeg må utvide betydningen av dette mottoet. «Når sport straffer seg, hvilket det vil før eller senere gjør, så kan det føre til noe annet og verdifullt».

Jeg har kjent til Kristian Torgalsen i noen år nå, hørt ham spille live, og fått uregelmessige oppdateringer på arbeidet med debutplata, Infinity on my Mind, ute denne uka. Hva kan man si, annet enn floskelen «at ventetiden har vært verdt det».

Infinity on my Mind er en debutplate på et nivå som norsk musikk sjelden eller aldri har sett maken til.

Jeg er på ingen måte alene om å melde dette nå, sjekk ut anmeldelsene til gode kolleger som Erik Valebrokk og Øyvind Rønning. Kristian Torgalsen og Infinity of my Mind kan nå uendelig langt.

Rett og slett fordi den har alle elementene som skal til, en bemerkelsesverdig sanger, minst like slående som Morten Harket var på 1980-tallet, et knippe egne og utmerkede sanger, en bærende musikalsk ıdé og et tekstmessig helhetlig prosjekt, softe verdier som fremstår som oppriktige fra en som fortsatt bare er 28, og musisering som slår fast at nivået på norske musikere nå er i verdensklasse.

All ære til David Wallumrød, Nikolai Hængsle Eilertsen, Amund Maarud, Andreas Mjøs, Christer Knutsen, Olaf Olsen, Real Ones, Martin Winston, Even Ormestad, Morten Qvenild, Erlend Mokkelbost og Marcus Forsgren.

Produsent og trommeslager Martin Horntvedt (Jaga Jazzist) har smaken, evnen og talentet til å løfte dette til det høyest mulige nivået.

Fra åpningskuttet, radiosingelen «No one told you», avløser den ene vel-lyden den andre. Soul-folk med tilsnitt av jazz og med såpass store doser pop at dette vil appellere på tvers av generasjonene. Ja, du hører ekkoet av James Taylor og Ray LaMontagne her og der, men Kristian Torgalsen vil raskt oppleve at han selv er referansen. Litt sånn Torgalsen-aktig tror jeg…

Til slutt, Kristian Torgalsen har ikke kommet frem via noen lame talentkonkurranse på TV, han slipper unna mye gnål av den grunn og faren for å ende opp som trubadur på lokkal-kroa så fort TV-lyset er av.

Helt til slutt; vinylcoveret er usedvanlig forseggjort, et signal om at dette er alvor. Kudos også til coverdesignerne Simen Sandbæk Skari og Kristin Stubberud.

The Deep Dark Woods- Yarrow (Six Shooter Records)

Om du vil ørene dine godt denne høsten, så lar du dem få høre sangen «Fallen leaves», åpningskuttet på kanadiske The Deep Dark Woods nye album, Yarrow, deres sjette i noe som ikke fortjener å reduseres til en rekke.

På «Fallen Leaves» synger låtskriver og gitarist Ryan Boldt med en majestetisk og melankolsk stemme som med letthet kunne ha fylt alle rommene i praktboligen på Slottsplassen (tidligere Henrik Ibsens gate 1) med pur skjønnhet.

Setter du på Yarrow i en hvilken som helst sammenheng vil alle tilstedeværende vende seg i retning av lydkilden. Garantert.

Det har gått fire år siden The Deep Dark Woods slo seg sammen med den gode produsenten (og artisten) Jonathan Wilson og laget albumet Jubilee.

En fin plate den også, men i bakspeilet en liten skuffelse i forhold til forgjengeren, den melankolske kult-hit’en The Place I left behind (2011).

The Deep Dark Woods ble dannet i 2005, og fra originalbesetningen er så vidt jeg vet bare Ryan Bolt tilbake. Men folka som i dag utgjør The Deep Dark Woods er akkurat så bra som kanadiske musikere du knapt har hørt om kan være.

Stopp en halv; The Deep Dark Woods teller også duoen Kacy & Clayton, fornavnene til Kacy Lee Anderson og Clayton Linthicum, som har to flotte egne plater ute, den siste av dem av året, produsert av Wilcos Jeff Tweedy.

Sammen lager dette ensemblet, ytterlige tre musikere ved siden av Ryan, Kacy og Clayton, en særpreget versjon av soulrock, med store deler country og folk iblandet.

I hodet mitt holder det egentlig med å fortelle at The Deep Dark Woods er fra Saskatoon, Saskatchewan. Poetisk geografi på høyeste nivå.