Tom Skjeklesæther, mest  kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om gamle helter og potensielt farlig dynamikk i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire ess:

Dwight Yoakam: Swimmin´ Pools, Movie Stars…(Sugar Hill)

Nå på søndag runder Dwight Yoakam seksti. Det er i år også tretti år siden Yoakam slapp sitt første album, Guitars, Cadillacs, etc., etc. på Warner/ reprise records.

Albumet, som var en utvidelse av en EP med samme tittel, utgitt i 1985, inneholdt flere countryhits og nådde førsteplassen på Billboards countryalbumliste. Sammen med bl.a. Steve Earle, Lyle Lovett og Nanci Griffith, sørget Yoakam for en renessanse for countrymusikk som både husket sjangerens arbeiderklasse/ honky tonk-røtter og sin nære forbindelse til folk, bluegrass og rock´n´roll.

Legg til at både Yoakam og Earle var usedvanlig frittalende og ikke nølte med å gi uttrykk for hva de mente om tingenes tilstand i countryetablissementet i Nashville. Det var på denne tiden at Columbia Records ga Johnny Cash sparken..

Dwights debut, som står seg solid den dag i dag, var et album stint av svært gode originalsanger og velvalgte covers, som Johnny Hortons «Honky Tonk Man», June Carter/ Merle Kilgores «Ring of Fire» og Harland Howards «Heartaches by the numbers».

Noen av Yoakams originaler, «I won´t hurt», «I´ll be gone», «Bury me» og «Miner´s Prayer», understreket hans bakgrunn i Kentucky og bluegrassmusikken.

Dette nye albumet, med den lett misvisende tittelen, Swimmin´ Pools, Movie Stars.. er et rent bluegrassalbum. Og Yokams beste utgivelse siden 2003-albumet Population me. På de siste par albumene har Yoakam trukket i en rockretning som har gjort at han har falt mellom flere stoler, det har først og fremst vært hans svært karakteristiske, nasale stemme som har vært beholdningen. Produksjonen har vært på kanten til klaustrofobisk.

Her bidrar den akustiske instrumenteringen til full utlufting, selv om det kanskje er å ta den litt langt å la gitarer, mandoliner, banjoer, feler og kontrabasser flyte i swimmingpoolen, slik tilfellet er på coverfotografiene!

Ved siden av ni nye, gjennomgående fine sanger, gjør Yoakam nytolkninger av egne «Guitars, Cadillacs» og «Two doors down» (opprinnelig på 1993-albumet This Time). Helt til slutt sender han oss av gårde med en bluegrass-versjon av Princes «Purple Rain». Watch out, Christer Falck!

Morudes – Sinister Beat (Snaxville records)

Det engelske ordet «sinister» lover ikke godt, et adjektiv som beskriver at kjipe ting er i ferd med å skje, at mørke krefter gjør seg gjeldende.

Ikke tanker som ville slå deg, om du skulle snuble over de to brødrene Amund & Henrik Maarud, som vel tilhører musikkbransjens hyggeligste.

Men det er altså nettopp Amund & Henrik som utgjør Morudes, en duo som slipper den potensielt farlige dynamikken løs på Sinister Beat.

Selv velger de å kalle det de driver med for «psykedelisk ørkenrock». Det refererer seg antakelig til en musikkscene i Sør-California, sentrert rundt stedet Palm Desert og et studio som heter Rancho De La Luna, med musikere fra Queens of the Stone Age, Kyuss og Masters of Reality som yppersteprester som blander metal, psykedelia, blues og progressive grep til en stadig boblende heksegryte.

Morudes´ egen ørken er vel et låvestudio i grisgrente strøk nord for Oslo. Der har de latt alle hemninger fare. Noen har beskrevet det Amund & Henrik driver med på Sinister Beat som om de slåss med lyd.

Vi mistenker at det bare er halve sannheten, det gjennomgående massive musikalske uttrykket ville neppe latt seg feste til «tape» om du samtidig skulle passe på at du ikke får deg en på trynet.

Dette er selvfølgelig først og fremst mulig fordi Amund & Henrik er overlegne musikere, som beviselig besitter en egen telepatisk kommunikasjonsfrekvens, der de virkelig hører hverandre. Legg til en mesterlig forståelse av redskapene, gitarforsterkere som ikke går til, men antakelig starter på 11, effektbokser i et assortert utvalg og et trommesett som innimellom vaskes i klanger.

«The crown» minner om noe texas-bandet White Denim kunne ha funnet på, superenergisk, tempofylt og samtidig melodiøst, «Need another one» er soulmarinert spacerock som Jimi Hendrix helt sikkert hadde tomlet opp, «Magnet City» er sporet som allerede har skaffet Morudes internasjonal oppmerksomhet. Groovy, møkkete, blytungt, men fortsatt melodiøst.

Sinister Beat er en store dose rock, her er det mye som skjer, datostempling er ikke engang vurdert. Live er dette helt sikkert en skjellsettende opplevelse for de som tør å bevege seg ut på dypt vann og som synes de har hørsel nok å ta av.

Country Lips- Till The Daylight comes (Country Lips)

Jeg plukket opp den forrige plata til åttemannabandet Country Lips fra Seattle da den kom ut for to og et halvt år siden og Nothing to my name har siden ikke vært ute av den essensielle spillebunken.

Country Lips er et skrukkete lag som befinner seg på lang avstand fra både Nashville, Tennessee og Austin, Texas, men ivaretar likevel viktige musikalske tradisjoner fra begge steder, hardcore honktonk og sydende texmex. Det går an å mene at Country Lips er forvaltere av den sterkt krydrede varianten av kosmisk amerikansk musikk som Doug Sahm ga oss, og således er dette et band som er ute på en holy mission.

I likhet med forgjengeren er nye Till the Daylight comes  overlegen partymusikk, får du ikke lyst på kaldt øl og margaritas når du hører sanger som «Bar time» og «Day in the sun», så har du vel egentlig bare et alt for nært forhold til avholdsbevegelsen.

Country Lips teller tre lead vokalister, Hamilton Boyce, Alex Leake og Trevor Pendras, som selvfølgelig sørger for både variasjon og utmerkede vokalharmonier. Bandetr spiller uforfalsket countryrock med meksikansk krydder,  disse to platene er spesielt verdt å sjekke for deg med sans for Sam Outlaw og hans Angelino.

Hiss Golden Messenger- Heart like a Levee (Merge Records)

Nå liker jeg postbudet mitt vesentlig bedre enn jeg har gjort i et par uker. Mens jeg har ventet på min forhåndsbestilte deluxe-versjon av Hiss Golden Messengers nye album, Heart like a Levee. Antatt «missed in action», men nå mirakuløst gjenfunnet.

Heart like a Levee er oppfølger til Lateness of Dancers (2014) og forgjengerne, Haw (2013) og Poor Moon (2011). Sistnevnte inneholder folkrockklassikeren «Jesus shot me in the head», en perfekt symbiose av Fairport Convention og The Band.

På begynnelsen av 2015 gjorde Hiss Golden Messenger sin første, og så lang eneste, norgeskonsert, og vi som fikk den med oss har opplevelsen som hemmelig medlemskap oss i mellom.

Når jeg skriver dette, hører jeg Heart like a Levee for første gang. Skal derfor komme tilbake til en anmeldelse av hva den gode M.C. Taylor og hans medmusikere foretar seg om et par uker. Men akkurat nå brer magien seg i rommet…