Tom Skjeklesæther, mest kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver Caleb Caudle, H.C. McEntire, Roxy Music og Johnny Cash i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.

 Caleb Caudle- Crushed Coins (Cornelius Chapel Records)

Jeg snublet over vinyl-utgaven av Winston-Salem country-singer/ songwriter Caleb Caudles forrige album, Carolina Ghost, i Nashvilles hippeste platebutikk, Grimey’s, for et par år siden. (Grimey’s er sjappa som selger nye og brukte plater under slagordet «New & pre-loved music»!).

Til å begynne med trodde jeg at Caleb Caudle var enda en ung mann som akkurat hadde sett countrylyset, men det skulle vise seg at Carolina Ghost var hans syvende utgivelse. Spekket med ordentlig country, altså på mils avstand av det du hører om du lytter på de store country-radiostasjonene i Nashville og beyond.

Caleb Caudle føyet seg med lavmælt autoritet inn i feltet som nå teller Cale Tyson, Tyler Childers, Sam Outlaw, Alex Williams, Rod Melancon og selvfølgelig de viderekomne Jason Isbell, John Moreland og Aaron Lee Tasjan.

Men med utgivelsen av nye Crushed Coins tar Caleb Caudle noen steg vekk fra den mer tradisjonelle countryen han serverte for to år siden, ikke slik at han truer Daniel Romano som selv-ny-oppfinner, men kanskje slik at han lettere kan sammenlignes med Andrew Combs, Brent Cobb og Elijah Ocean.

Puh, javisst, det er mange av dem nå, country/ alt-country/ country-folk/ country-soul-feltet er stint av navn som var totalt ukjente for et norsk publikum bare for to-tre år siden. I denne sammenhengen lister jeg bare de nye mannlige artistene, det er like mange markante kvinnelige.

I skyggen av tekno-musikken (hvorfor ikke bare kalle den det?) lever menneske-spilt musikk egentlig bedre enn noen sinne. Kanskje den bare har godt av å slippe og konkurrere om det store publikummet? Det handler tross alt om musikk som gjør seg aller best fra lave scener, i tett dialog med publikum. Musikk som garantert vil miste sin egenart og selvaktelse om den skulle bli offer for U2-gigantomani.

Caleb Caudle har laget den nye plata sammen med produsenten Jon Ashley (Hiss Golden Messenger, War on Drugs), som i tillegg spiller smakfulle trommer. Vi merker oss også felespillet til Joshua Henley (Hold øye med hans kommende plate på Jack Whites Third Man Records) og pedal steel-gitaren til Brett Resnick. Dessuten harmonisanger Erin Rae, som selv slipper plate i sommer.

Caleb Caudle har rukket å gifte seg siden vi hørte fra ham sist, han har visstnok besøkt en rekke amerikanske naturparker på sin bryllupsreise, og han sier at han lyttet mye til Miles Davis In a silent way. Uten at Crushed Coins av den grunn fører til at han har Molde Jazz på tråden.

Men for den ultimate festivalen for den uslåelige kombinasjonen gode sanger/ distinkt & behagelig stemme/ nydelige arrangementer er det all grunn til å rangere Caleb Caudle høyt på plakaten.

På tross av at den rundt trettiår gamle North Carolina-sangeren altså har funnet kvinnen i sitt liv, avstår han ikke fra å la melankoli prege tekstene og melodiene. Tittelkuttet, ekstra lavmælt, synger «There´s no laughter in this house/ Only sadness dripping from the spout..». Stemmemessig er det ekko av 70-tallssangere som James Taylor, Jesse Colin Young og Jonathan Edwards. Musikk som aldri har mistet sin glød og som nå påvirker ytterligere en generasjon.

Sjekk ut sanger som «NYC in the Rain», «Headlights», «Love´s that wild» og «Stack of Tomorrows».

Aller tristet og finest på «Six feet from the flowers»: «Well I should have known/ That the days would get this long/ Well you’re six feet from the flowers/ I’m driving home alone». Musikk som kan kaste et nydelig softlys på selv de mest velkomponerte spillelistene.

H.C. McEntire-Lionheart (Merge Records)

Coveret på solo debutplata til Heather «H.C.» McEntire, respektert indierocker fra North Carolina via band som Mount Moriah og backingbandet til Angel Olsen, ser ut som et falmet bilde som er nappet fra veggen på et gammelt hus i minuttet før det skal rives. Det oser klassisk sørstatsidyll, en elv som bukter seg gjennom landskapet mens løvtrærne konkurrerer om hvor langt de kan de kan strekke seg ut over vannet uten å brekke. En visualisering som med presisjon forteller halvparten av historien om H.C. og denne plata.

Musikken er velklingende countrysoul, på vei mot gospel, det gynger slik de siste platene til Hiss Golden Messenger gjør, et sound som lykkes med det tilnærmet umulige, å være premium vintage og samtidig rett i nåtiden.

Men så innhentes idyllen av det faktum at Heather har vokst opp i den tilsynelatende uunngåelige sørstats baptist-kirken og har falt i unåde hos sin egen familie på grunn av sin seksuelle legning. H.C. McEntire er lesbisk og har åpenbart smakt på fordommene som dette medfører i det amerikanske sørstatene. Uten at hun har mistet barnetrua.

I sangen «When you come for me» synger hun ; «Mama, I dreamed that I had no hand to hold/ And the land that I cut my teeth on Wouldn’t let me call it home», videre «When you come for me/ Let the mountains hold my bones/ There´s a place for me/ Let me lie down with you in the cove».

H.C. har dog mange musikalske venner, en valgt familie som hun selv skriver på coveret, som bidrar til å gjøre «Lionheart» til en sober og gripende lytteropplevelse; Lambchops William Tyler på gitar, The Wallflowers James Wallace på keyboards, Hiss Golden Messengers Phil Cook på gitarer og backingvokal fra Angel Olsen, Indigo Girls Amy Ray og nylig norgesaktuelle Tift Merritt.

H.C. McEntire har en stemme som ikke plukker seieren hjem med å imponere, den treffer deg snarere med en inderlighet som slår fast at dette er alvor, så langt unna posering som det er mulig å komme. H.C. McEntire har valgt å returnere til country og gospelmusikken hun vokste opp med og elsker, på tross av at mange av hennes landsmenn ønsker henne til et varmt sted på syv bokstaver. Det står stor respekt av å bevare fatningen under slike omstendigheter og å lage musikk så gjennomsyret av empati.

(Publisert i Musikkmagasinet Klassekampen)

Diverse Artister – Johnny Cash: Forever Words: The Music (Legacy Records/ Sony)

John Carter Cash, ofte i samarbeid med sin halvsøster, Rosanne, er en flittig og entusiastisk kurator av sin far Johnny Cash sitt kunstneriske ettermæle. Han har vært involvert i en rekke prosjekter; dokumentarer, plateutgivelser, utstillinger og bøker i de snart femten årene som har gått siden Johnny døde, 71 år gammel, i 2003.

Det er dekning for å si at Cash sitt bauta-ettermæle står stødigere og stødigere. Riktignok bidro samarbeidet med produsenten Rick Rubin til at Cash posisjon tok steget opp der det hørte hjemme i mannens siste tiår, men sakte men sikkert har det gått opp for mange at Cash var så mye mer enn et coolt svartkledd rockforbilde.

For en stund siden sto John Carter Cash bak en poesisamling av farens uutgitte tekster under tittelen Forever Words (Blue Rider Press), redigert av den Pulitzer-pris-vinnende poeten Paul Mouldon.

Nå foreligger en antologi med 16 sanger bygget på et utvalg av disse tekstene, der et eklektisk felt artister har skrevet melodier, slik vi tidligere har sett har blitt gjort med tekster av Woody Guthrie og Bob Dylan.

I linernotatene på coveret lister John Carter og medprodusent Steve Berkowitz hva & hvem Johnny Cash var; lærer, fange, musiker, rebel, student, fisker, kristen, bomullsplukker, kokk, luftforsvarsmann, menneskerettsadvokat, lærd, kriminell, stemmen til de som var forhindret fra å ha en egen stemme, pastor, vinner av kongressens fortjenestemedalje, avhengig, punker, presidentrådgiver, romanforfatter, jeger, løgner, deputy sheriff, omstreifer, offentlig fyllik, sannhetsstemme, far og familiemann.

Vi kan legge til; ansikt i den amerikanske musikkens Mount Rushmore og Mark Twains egentlige arvtager.

For seriøse Cash-studenter er Forever Words; The Music vel verdt tiden. Cash’ ord gir mening til sanger fra blant andre den avdøde Soungarden-sangeren Chris Cornell (skummelt betydningsfulle «You never knew my mind»), nydelige «The Captain´s Daughter» fra Alison Krauss and Union Station, karakteristisk neo-blues fra T-Bone Burnett («Jellico Coal Man»), Rosanne Cash såre «The Walking wounded», spretten countryblues fra John Mellencamp, tung fra countrysanger ekstraordinær Jamey Johnson (..og hvor er Johnsons egne nye plate da?), The Jayhawks i velkjent Byrds-modus på «What would I dreamer do?», kjærlighetsballade av det nygifte ekteparet Kacey Musgraves og Ruston Kelly på søte «To June this morning» og neo-jazz-hip-hop fra Robert Glasper.

Hverken Elvis Costello, Carlene Carter, Dailey and Vincent, I´m with Her (Sara Watkins, Sarah Jarosz og Aoife O´Donovan), Kris Kristofferson & Willie Nelson, Brad Paisley eller Jewel gjør skam på Johnny med sine bidrag.

Og, ja vinylutgaven er ekstra gild med fyldige essays, faksimiler og Johnny Cash navn i den speilblanke sølvfargen som dette påkaller.

Roxy Music (Deluxe versions 3 CD/ DVD og 2 CD) (Virgin/ EMI/ Universal)
+ Torgrim Eggen: Kunstrock (Essays om Roxy Music, Kraftwerk og David Bowie) (Cappelen Damm)

Det går an å ha endeløse seminarer om hvilken plate som var 1970-tallets viktigste engelske rock-utgivelse. Men mange vil mene at debutalbumet til Roxy Music, utgitt i midten av juni 1972, bør være med i den siste silingen som sikkert også vil telle Pink Floyds Dark side of the Moon, David Bowies The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars, faktisk utgitt nøyaktig samme dato som Roxy Music (16. juni) og Sex Pistols Never Mind the Bollocks.

Undertegnede holder en knapp på Bryan Ferry & co.

Dette synet har blitt forsterket betraktelig de siste ukene på grunn av at det har kommet et par svært interessante reutgivelser av Roxy Music, med ekstra CDer og DVD.

Det finnes et stort bokssett som inneholder originalalbumet, en CD med demoer og out-takes, en DVD med ni videoklipp fra The Royal College of Art, The Old Grey Whistle Test, Top of the Pops, Full House, og fransk TV, filmet på klubben Bataclan i Paris (ja ,den klubben). Her får vi ugjenkallelige bevis for at Roxy Music var hinsides spenstige i sine klesvalg da det begav seg.

Men det er den tredje CDEn i det store bokssettet, The BBC Sessions, som virkelig er gullet her.

Heldigvis finnes denne CDen også i den billigere dobbel-CD-utgaven, og inneholder ni kutt fra The Peel Sessions og fem kutt fra BBC in Concert. I vesentlig grad annerledes versjoner av mesteparten av materialet fra debutplata, inkludert den innledende frittstående singelen «Virginia Plain».

Det sensasjonelle er at mange av disse live-versjonene utfordrer og topper versjonene som er å høre på selve debutalbumet. Det innebærer at musikerne får strekke seg skikkelig ut, soloene til både gitarist Phil Manzanera, saksofonist Andy Mackay og synth/ effekt-maker Brian Eno gir rett og slett helt nye lytteropplevelser. Samtidig slår disse opptakene fast at Roxy Music på ingen måte var en studio-konstruksjon, et imponerende ensemble fullt på høyde med live-utgavene av Bowies band og samtidige Pink Floyd.

Den store boksen inneholder også en 136 sider hardback bok, stappet full av billedmateriale og essays.

Ytterligere fordyping i Roxy Musics oppstart, influenser og påvirkning kan tilegnes fra essayet «Remake/ Remodel- Avantgarde i fåreklær og påfuglfjær: Roxy Music i begynnelsen». Dette er å finne i boka Kunstrock, svært godt skrevet av min gamle BEAT-kollega Torgrim Eggen.

I følge Torgrim er dette essayet også fundament for et foredrag han har holdt på Rockheim i Trondheim.

Dette svært vellykkede gjenutgivelsesprosjektet bør gi støtet til at Torgrim gjentar foredraget sitt også andre steder i landet.