Tom Skjeklesæther, best  kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de nye platene til Jason Isbell, GospelbeacH, Allison Pierce og Don Bryant   i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.

GospelbeacH- Another Summer of Love (Alive Sound)

Det er femti år siden denne sommeren at den originale «Summer of Love of Love» fant sted, først og fremst i California. Helga, 16.-18. juni 1967, ble det som oppfattes som den første store rockfestivalen, Monterey Pop, gjennomført i den lille kystbyen Monterey, sør for San Francisco. Den som gjorde Jimi Hendrix og Janis Joplin til store stjerner. Ringvirkingene henger godt i, festivalene flommer over oss som brunsnegler med egne PA.

GospelbeacH (med stor G & stor H), teller medlemmer som antagelig ble født i tiåret etter den første Kjærlighetssommeren.

Tittelen på GospelbeacH andre album, Another summer of love, slår fast at bandet har en tilknytning til de musikalske idéene, til California, til sola & vinden og bruset fra havet.

GospelbeacH har bandmedlemmer fra California kultband som Beachwood Sparks, The Tyde og Everest.

Da GospelbeacH først dukket opp med debutalbumet Pacific Surf Line hadde Brent Rademaker og Jason Soda med seg Neal Casal på gitar & vokal. Til andre runde har Casal hoppet av toget, han har formodentlig nok å gjøre som gitarist i superaktive Chris Robinson Brotherhood (nylig sluppet livealbum, nytt studioalbum i slutten av juli) og kanskje også med sitt instrumental-ensemble, Circles around the Sun. De som laget så bra pausemusikk til avskjedskonsertene til Grateful Dead for to år siden at det ble utgitt på egen plate.

Men Casal har både tatt cover-fotografiene til nye Another Summer of Love og blir takket for inspirasjon i coverteksten.

De gode nyhetene er at GospelbeacH klarer seg aldeles utmerket uten Casals direkte bidrag, nykommer Jonny Niemann på keyboards er etter dette å dømme puslespillbiten Rademaker og Soda trengte for å lage et vesentlig bedre album enn debuten.

Det virker som Rademaker har bestemt seg for at dette er tida for å lage den definitive plata som han har lovet helt siden starten med Beachwood Sparks for nesten tjue år siden.

Det starter med «In the Desert» som melder seg på i kampen om å være den beste california-rock-låten ever. Fra himmelsk velklingede gitarer til vokalharmonier fra hylla over den øverste, med en myk og solid groove og en melodi som haker av på alt som Byrds, America, Fleetwood Mac og Beach Boys noensinne har hatt på notearket.

«In the Desert» er fylt av helium, men har også en tung kjøl. Det er mange som babler om perfekte sommerlåter, denne holder lenge for meg.

Men låtskriver Rademaker, og hans låtskriverpartner Trevor Beld Jimenez, har mye mere å by på etter den blendende åpneren. I «California Fantasy» etterlyses nettopp «The summer of love», det var det selvfølgelig god grunn til å gjøre allerede høsten 67.

«You´re already home» er premium 70s countryrock, som har den rette kuskende grooven vi aldri blir lei. «I wanna see u (all the time)» er en slik selvforklarende pop-karamell som bare de beste melodisnekkerne kan riste uanfektet ut av ermet. Enda en sang for den imaginære radiokanalen, den som ikke konsekvent får deg til å se frem til fiskerimeldinga.

«Strange days» er ikke Doors-sangen. I stedet kunne den med hell ha vært servert på hvilket som helst av Tom Pettys beste album.

I det hele tatt kan det være lett å overse Pettys formidable innflytelse på amerikansk rock, han er så omnipresent at han glemmes.

Jeg tipper at Petty kommer til å føle seg både beæret og inspirert når han får høre Another Summer of Love.

Selvfølgelig innebærer musikk som dette omfattende vokalharmonier, ekstrahjelp her av Miranda Lee Richards, Sammy Lea Smith, Will Cortney, Pearl Charles, Sam Blasucci,  og Trevor Beld Jimenez. Gudene skal vite at det låter fett.

Jason Isbell and the 400 Unit- The Nashville Sound (Southeastern Records/ Thirty Tigers)

De kommer haglende fra alle kanter denne uka, kjempekritikkene av Jason Isbells nye album, med den ironiske tittelen The Nashville Sound. Det er det svært gode grunner til.

Albumet er Isbells sjette studioplate, og er altså kreditert til Jason Isbell and the 400 Unit.

The 400 Unit, oppkalt etter en spesiell avdeling på et mentalsykehus i Florence, Alabama, (nabobyen til Muscle Shoals), er i ferd med å bli Isbells eget E Street Band, eller kanskje enda mere presist,  eget The Heartbreakers.

The Nashville Sound er spilt inn i RCA Records Studio A,  et stort studio der Chet Atkins skapte «The Nashville Sound», ment som crossovercountry, med strykere og kor.

Ofte gjenstand for hån fra folk med klare oppfatninger om hva country skal være.

Studioet skulle rives for noen år siden, ble reddet av en pengefyr med hjerte og drives i dag av produsenten Dave Cobb. Mannen som virkelig er i ferd med å skape et nytt Nashville. Tittelen på Isbells plate er således flerbunnet.

The Nashville Sound kan oppfattes som den tredje i trilogien som både markerer Isbells reise fra rockfyllik til familiemann, men er også en musikalsk reise som med stor sannsynlighet kan løfte han opp i en annen divisjon i den amerikanske rocken/ countryen.

Isbells norske fans har vært frempå lenge, at han spiller to kvelder på Sentrum scene i høst er tegn på at noe spesielt er på gang her til lands for mannen fra Green Hill, Alabama.

Det nye albumet er vesentlig bedre enn forgjengeren, Something more than Free (2015).

Bare langspilling vil slå fast om den topper Southestern (2013).

For den som vil lese en lengre anmeldelse fra undertegnede av The Nashville Sound, sjekk ut dagens Musikkmagasinet i Klassekampen.

Allison Pierce- Year of the Rabbitt (Sony Materworks)

Allison Pierce er den eldste av søstrene i duoen The Pierces, som har laget fem album siden den selvtitulerte debuten i 2000. The Pierces har vært på kanten til et større gjennombrudd ved flere anledninger.

Kanskje Allison lykkes bedre på egenhånd? Hun har fått hjelp av Ethan Johns, produsenten/ artisten som har jobbet med Ryan Adams, Ray LaMontagne, Kings of Leon og Sir Paul McCartney, på sin oppsikstvekkende solodebut, Year of the Rabbitt.

Før jeg rakk å finne ut av hvem Allison var, fikk flere av sangene på plata meg til å tenke at hun kunne være engelsk. Det svever en engelsk folk-sang-vibb over sanger som «Follow you down» og «Never coming back». Musikk som kunne ha vært å høre på soloplatene til Sandy Denny, Fairport Convention-sangeinnen som gikk bort i 1978.

Men så viser det seg at Allison er fra de tjukkeste sørstatene, Birmingham, Alabama, der hun og søsteren vokste opp med hippie kunstnere/ musikere foreldre.

Allison synger og spiller gitar, så godt som all den andre musikken på Year of the Rabbitt spilles av Ethan Johns, borsett fra at Gabriel Witcher bidrar med strykere på «Sea of Love» og «Bed of Nails» og at USAs svar på Geir Sundstøl, Greg Leisz, spiller pedal steel gitar på avsluttende «Peace like a River».

Hadde noen satt på Year of the Rabbitt og sagt at det var en glemt utgivelse fra sekstitallet, da en del sangere fritt beveget seg mellom folk, country og pop, uten spesiell tanke for hverken sjangere eller målgrupper, hadde jeg kjøpt den. Der Joan Baez og Melanie var sentrale.

Allison Pierce skriver aldeles utmerkede sanger, ofte smått melankolske, og synger dem med en overbevisning som du aldri hører fra den daglige tsunamien av unge kvinnelige popartister. De som ikke lenger slipper gjennom plateselskaps-matrisen med etternavnet i behold.

Allison Pierce er 41, har kontroll på karrieren og har vært med rundt mange nok hjørner i livet til å ha troverdighet.

Et debutalbum som minner meg litt om da Tom Russell i 1985 ga meg debutplata til Susanna Vega, og fortalte at de hadde sunget sammen på folk-klubbene i New York.

— Could be worth listening to. Check out that song «Marlene on the wall».

Jeg parafraserer Tom; – Check out that song «Fool him». Could be worth listening to.

Don Bryant – Don´t give up on love (Fat Possum Records)

De kommer med ujevne mellomrom, formidable comebackplater med soulssangere fra storhetstiden på 1960 og 1970-tallet. Det er mulig vi kan si det startet med Solomon Burke og hans Don´t give up on me i 2002. En plate produsert av Joe Henry, også utgitt av Fat Possum Records, som ga Burke et stort løft i den siste delen av hans karriere, frem til hans død i 2010.

I fjor sommer dukket William Bell opp med This is where I live, produsert av John Leventhall, mannen til Rosanne Cash. Det vanket Grammy i Americana-kategorien for deres felles innsats.

24. august kommer William Bell til Cosmopolit på Torshov i Oslo.

Merkverdig nok dukker dette årets «Oppsiktsvekkende soulcomeback», Don Bryant, opp på Cosmopolite bare to uker senere, 8. september.

Bryant er 75, og er gift med den legendariske soulsangerinnen Ann Peebles.

De giftet seg i 1974, året etter at de hadde skrevet hit´en «I can´t stand the rain» sammen.

Bryant er fra Memphis, Tennesse og på slutten av 1960-tallet ga han ut sitt første album på soul-etiketten Hi Records i hjembyen.

Men Bryant fant seg først og fremst til rette som låtskriver, hans første hit, «I got to know», ble gjort av The 5 Royales. Ut over syttitallet skrev han for Peebles og andre Hi-artister som Al Green.  Bryant har 154 låtskriverkreditts. Etter at Hi-æraen var over, fokuserte han mer på gospelmusikk.

I fjor lot han seg overtale av den originale Hi-trommisen Howard Grimes til å gå i studio, sammen med bandet The Bo-Keys (sjekk deres egne album Heartaches by the number).

Don´t give up on love inneholder blant annet «I got to know».

Spørsmålet vi kan stille oss, «som vi trenger å vite», er;  Hvordan kan en soulsanger med en stemme som den Don Bryant besitter være «borte» i nesten femti år?

Bryants og Bells konserter er must-show for folk som vil høre den autentiske soul-musikken før det er for seint.

Don Bryant ankommer Norge sammen med The Bo-Keys.