Tom Skjeklesæther, mest kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de siste platene til Chris Stapleton, The Marcus King Band, Anderson East og Mavis Staples i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.

Chris Stapleton – From a Room vol. 2 (Mercury/ Universa)

Er man blant dem som synes det er greit å følge med på utviklingen innen countrymusikken, den mest vitale av de roots-orienterte, brede amerikanske populærmusikkformene, så må man ha et våkent øye på hva som skjer med Chris Stapleton. Countrymusikken mest fremgangsrike plateartist siden debutalbumet, Traveller, kom i 2015.

De siste par-tre årene har det dukket opp en skokk nye countryartister, oppsiktvekkende mange med særegenhet og en spirit som lover godt for countrymusikkens neste tiår.
​Men det er altså den snart førti år gamle sangeren/ låtskriveren fra Paintsville, Kentucky, Christopher Alvin Stapleton, som virkelig har gitt country-etablissementet noe å tenke på.

Ikke minst fordi Stapleton har et utseende som er vesentlig annerledes en majoriteten av artistene som fyller den amerikanske countryradioens spillelister. Stapleton har med sitt lange hår og skjegg og stuka cowboyhatt mer til felles med etterkommere av 1970-tallets sørstats countryrockerne, enn cross-over pop-countryartistene fra Nashvilles såpeglatte Music Row.

Stapleton dukket opp i Nashville allerede rundt tusenårsskiftet, i 2008 var han frontmann og sanger i bluegrass-ensemblet The Steeldrivers, som også telte musikere som på 1990-tallet hyppig besøkte Norge sammen med sanger/ låtskriverne Kevin Welch og Kieran Kane.

​Stapleton utmerket seg både som en formidabel sanger og utmerket gitarist. Samtidig var han en svært fremgangsrik låtskriver som har hele seks nummer en- countryhits på CVen, skrevet for bl.a. Kenny Chesney, George Strait og Darius Rucker. Andre av Stapletons co-write-sanger har dukket opp på plater med Adele, Dierks Bentley og Brad Paisley.

​Men det tok altså femten år for Stapleton å bevise at han er et særdeles talent også som artist. Da han endelig traff planka, var det med god hjelp av allesteds-nærværende Dave Cobb, produsenten som har fingra borti mye av det som gir Nashville status for tida. Cobb, som alltid har fokus på vokalisten og sangene, vet at et bra countryalbum kan finne materiale både hos nye låtskrivere og på gamle plater.

​En av nøkkel-låtene på Traveller, «Tennessee Whiskey», ble skrevet på begynnelsen av 1980-tallet av Dean Dillon og Linda Hargrove og har blitt spilt av en rekke artister siden, blant annet outlaw-gærningen David Allan Coe.

​Da Stapleton gjorde «Tennessee Whiskey» samme med Justin Timberlake på CMA awards i 2015, tok det hele av. Traveller har solgt over to millioner fysiske eksemplarer i USA alene, og har blitt et moderne countrystandardalbum du bare må ha i samlingen.
​Forventningene var selvfølgelig store da Stapleton skulle følge opp, hvilket han gjorde med to separate album, begge med tittel som reflekter at de er spilt inn i Cobbs nye studiohovedkvarter, legendariske RCA studio A i Nashville.

Songs from a Room vol. 1 kom i mai, Songs from a Room vol. 2 kom rett før jul. Begge har solgt svært godt, mer enn nok til å gjøre Stapleton til verdens mestselgende countryartist også i 2017.

​Åpningskuttet på Vol. 2, «Millionaire», er en virkelig godbit, kanskje kjent for noen norske lyttere, å finne som tittelkutt på Kevin Welch´ 2002-album, delvis spilt inn i Danmark.

​«Hard livin´» er rocka country med en distinkt Waylon Jennings-groove, der Stapleton også får demonstrert sin romslige soulstemme.

Syv av sangene er skrevet av Stapleton, i samarbeid med blant andre Mike Henderson tidligere gitarist i Welch og Kane sitt band, samt The Steeldrivers.​ Et av høydepunktene på denne siste plata er midtempo «Scarecrow in the Garden», en sang du helt sikkert kommer til å høre selv på norsk radio i løpet av 2018.

​I sommer skal Chris Stapleton turnere de største arenaene i USA sammen med Eagles. Da får Don Henley en erkeamerikansk stemme å måle seg opp mot.
​

The Marcus King Band (Fantasy records/ Universal)

Holy mackerel! Stjernevarsel!

I romjula snublet jeg over en video med The Marcus King Band, der de fremførte blues/soul-sangen «Rita is gone», å finne på dette svært urettferdig forbigåtte (for min del) albumet fra slutten av 2016. Både stemmen, gitarspilling og utseendet til frontmann Marcus King er ekstraordinært.

​Ved nærmere ettersyn viser det seg at King ikke en gang var tjue da albumet ble spilt inn, i dag er han 21.

Han er vokst opp i Greenville, South Carolina og faren hans er en anerkjent bluesartist. Marcus skal ha vært med ham på turné allerede før han fylte ti år.

​Dette er altså enda en sånn historie, en kid som av forskjellige årsaker ikke har funnet seg til rette i skole og sportsverdenen under oppveksten, og som i stedet har sittet hjemme og lært seg å spille gitar.

​Å dæven, som han har lært seg å spille gitar! Her måler han seg med de to tidligere Allman Brothers-gitaristene, Derek Trucks og Warren Haynes, og ingen har grunn til å rødme. Haynes har sogar produsert plata. En av sangene her heter da også «Guitar in my hands». Intensjonserklæring god som noen.

Unge King (ikke noe dårlig etternavn om du sikter deg inn på en karriere i blues-bransjen), kaller musikken som han og de fem bandmedlemmene skaper «soul-influeced psychedelic southern rock». Gjerne det. Her spilles det opp et lerret som strekker seg fra White Denims høyoktans math-rock til countryrocken som Dickey Betts sang med Allmans, fra dyp soul til funky jams med bandets to sprelske blåsere.
Understrekes, Marcus har en knock-out soulstemme, som i visse partier toucher salige Gregg Allman.

I boka mi er The Marcus King Band gudesendt for festivaler som Notodden Blues. Dette er det nye (brenne)vinen for en sjanger som av og til sjangler på grunn av lavt, nytt artistblodtrykk.

Denne våren er Marcus King travel med et annet prosjekt som gir ham ytterligere status. Han er med i bandet As The Crow Flies, frontet av Chris Robinson, der den tidligere Black Crowes-sangeren skal spille sitt rock-historiske materiale.

Anderson East — Encore (Low Country Sound/ elektra/ Warner)

Jeg har anmeldt denne plata tidligere i uka, i Musikkmagasinet i Klassekampen (ukentlig bilag til avisa hver mandag) og har gitt den fem og en halv stjerne, en halv opp fra omtalen av forgjengeren fra 2015, Delilah. Seks stjerner er topp-karakteren.
​Som man forstår, den nå trettiårige sangeren fra Athens, Alamaba (en times kjøring fra Muscle Shoals), holder formen godt ved like.

Michael Cameron Anderson, som er hans egentlige navn, jobber nok en gang med produsent speciale, Dave Cobb, og han har i likhet med Chris Stapleton spilt inn i RCA studio A i Nashville. Med musikerene som i vesentlig grad utgjør Cobbs go-to-team, blant annet Stapleton selv på gitar.

​East, Stapleton og Stapletons kone, Morgana, har skrevet Encores åpningssang, «King for a Day», prikkfri soul, en sang som med letthet kunne havnet på en av platene til A-laget av soulsangere på 1960-tallet.

Det oppsiktsvekkende på denne nye plata er at East har samarbeidet med svenske Tim Bergling, vesentlig bedre kjent som elektronika-artisten Avicii!, og pop-kjæledeggen Ed Sheeran på to av sangene, Bergling på den über-potensielle hiten «Girlfriend».

Men det drar ikke Anderson East ut av sonen der vi vil han skal være, formadablo neosoul, en verdig arvtaker til giganter som Wilson Pickett, Percy Sledge og Arthur Alexander.

Dette er det nye årets første overlegne plateutgivelse. Selvfølgelig skal Anderson East ha et ekstranummer, et encore. Helst mange, når han endelig måtte finne veien til våre scener for første gang.

Mavis Staples — If all I was was black (Anti-)

Jeg vil ikke ha det på meg. At jeg lot Mavis Staples (nå 78) sekstende soloalbum slippe forbi meg, uten at jeg ga det et tydelig tommelen opp.

Joda, jeg trakk det frem på lista over fjorårets beste album, vel fortjent, men her og nå må jeg gripe ordet for å understreke ytterligere en gang at dette er formidable saker.

​Jeg blir mer og mer overbevist om at If all I was was black er Mavis beste plate, i hvert fall etter platecomebacket i 2004, med Have a little faith. Den gang hadde ikke Mavis laget plater siden overgangen 80-90-tall, da hun ga ut to plater på Prince´ Paisley Park-etikett, produsert av Prince himself.

​Siden har Mavis samarbeidet med Ry Cooder, M. Ward og Wilcos Jeff Tweedy. Mest med sistnevnte, som er sentral her både som låtskriver og produsent. (Hans tredje Mavis-produksjon). Tweedys sønn, Spencer, spiller trommer på plata.

​I de siste årene har hun også tilbrakt betydelig tid på veien, nå sist i høst sammen med Bob Dylan.

Sensasjonelt! I 1964 spurte Bob Mavis om hun ville gifte seg med ham. Mavis avslo, hun synes ikke hun kunne gifte seg med en hvit mann. Mavis forteller dette for noen måneder siden i et intervju med engelske The Guardian.

Men Mavis holder fortsatt blikket på «prisen», «Eyes on the prize». Den evige borgerrettskampen i USA, som med Donald Trump i Det Hvite Hus nå får ekstra alarmerende omdreininger. En av sangene Tweedy og Staples har skrevet sammen på plata heter da også «We go high», bygget på Michelle Obamas velkjente statement fra den møkkete valgkampen i 2016, «When they go low, we go high».

Men det aller viktigste her er budskapet i tittelkuttet, også skrevet av Tweedy og Staples sammen, «If all I was was black». Selvforklarende i sin direkte enkelhet.

Ingen grunn til å snu når man beginner seg på «Freedom Highway»!