Tom Skjeklesæther, mest kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om en hillbillyversjon av Paul Simon, en deilig høstplate, en fyr som spiller 19 instrumenter og en artist på over 80 pluss i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.
Hiss Golden Messenger- Heart like a Levee (Merge records)
MC Taylor, sanger/ gitarist/ låtskriver, er eneste konstant i North Carolina-bandet med det udiskutabelt mystiske navnet Hiss Golden Messenger. Et musikkensemble som i løpet av sitt tiårige eksistens har beveget seg fra å være et kult-band som trykket platene sine i fem hundre eksemplarer, og med flid unngikk å synes på fotografier, til å bli et band som har tusener av dedikerte fans over hele rockverdenen. Det anekdotiske beviset for dette inntraff da jeg i forrige uke ruslet rundt på Platekompaniet i Oslo, og en av de ti kundene som befant seg i rommet kom bort til meg og glødet over Hiss Golden Messengers nye, Heart like a Levee. — Høstplaten, definitivt!
Det handler absolutt om MC Taylor, enda en av disse sørstatssangerne som når de først har fått deg hekta, ikke slipper taket. En countrysoulsanger som påkaller mange, fra Van Morrison til The Bands Danko og Manuel til My Morning Jackets Jim James, og samtidig lykkes med å være seg selv på en dypt personlig måte.
Før han dro i gang Hiss Golden Messenger, var Taylor sanger i alt-countrybandet The Court & Spark, med fire plateutgivelser fra 1999 til 2006, et band som ikke helt lyktes med å skjære gjennom . Nå er det brødrene Phil og Bradley Cook som er Taylors håndgangne menn, Bradley har co-produsert Heart like a Levee. (Phil lager også egne plater, sjekk Southland Mission).
MC Taylor er en tviler, en tidvis deprimert låtskriver som også er skeptisk til den fremgangen som de siste plateutgivelsene har bragt ham. Han rives mellom hensynet til sin familie, små barn, og kraften som trekker ham ut på veien, for å gjøre det han tross alt ønsker å drive med. «Makin´ music with my friends..» som Willie formulerer det, den eneste muligheten for å tjene nok penger til å overleve i dagens føkka musikkvirkelighet.
Hiss Golden Messenger trekker veksler på hele det formidable spekteret av sørstatsmusikk; soul, rock, country, folk, gospel, funk og alle små stoppesteder innimellom. Av og til finner de groover som er fullstendig uimotståelige. Her dreier nettopp det seg først og fremst om sangen med den geniale tittelen «Like a mirror loves a Hammer», en slags viderefører av enorme «Southern grammar» på forrige-albumet, Lateness of Dancers.
Sjekk også ut pulserende «As the Crow flies» for Heart like a Levees rytmiske side. Disse to kan ventelig fylle en god halvtime mellom seg neste gang Hiss Golden Messenger besøker Norge.
Men den gjennomgående «metoden» her er mer lavmælte sanger, der akustiske gitarer og fine koringer, blant annet levert av country-rock-heltinne Tift Merritt, er fundamentet. Akkurat nå er jeg hektet på «Happy Day (Sister my Sister)», der Merritt synger duett og Phil Cooks Wurlitzer-piano trykker på de rette melankolske punktene.
Heart like a Levee kommer til å være en trofast følgesvenn hele veien, til vi ser lyset i enden av vintertunnelen, musikk som i sin organiske fremtoning nå lykkes med å gi gulnet løv og tynn is på dammene sitt eget soundtrack.
Avslutningen, «Highland Grace», der Matt Douglass småjazza saksofon løfter og løfter, mot gospelkoringer og forsiktig pianodrevet groove, sender denne inn i stjernenatta.
Ourss Golden Messenger indeed.
Brent Cobb- Shine on a rainy Day (Low Country Sound/ Elektra)
Jeg hørte et par sanger fra denne plata da jeg i april hadde gleden av å intervjue produsent Dave Cobb (Jason Isbell, Sturgill Simpson, The Rival Sons) i hans «nye» studio, historiske RCA Studio A i Nashville. Vi satt i mikser-rommet og Cobb trakk sanger fra sin nevø, Brent Cobbs, kommende album opp av hatten.
— Han er som en hillbilly Paul Simon, mente Dave, og slo fast at han ikke hadde noe problem med å signe slekta til sin egen plate-etikett, Low Country Sound, som han har satt opp sammen med Elektra/ Warner. Så langt har Cobb vært måteholden, han har bare sluppet Anderson Easts neo-soul-killer Delilah (2015) og samleplata Southern Family på LCS. På sistnevnte album er Brent Cobb å høre med finfine «Down home», sammen med store artister som Morgana & Chris Stapleton, Jason Isbell, Zac Brown, Jamey Johnson (hvor f… blir det av hans nye album?) og Miranda Lambert. Sistnevnte har allerede nyttiggjort seg Brents sanger på eget album.
Brent er fra Ellaville, Georgia, og hevder at han aldri hadde som ambisjon å forlate hjemstedet, der også faren og onkelen er låtskrivere. Men han lot seg «lure» til Nashville og jobben som sangleverandør til stjernene.
Shine on a rainy Day er beviset for at Brent Cobb først og fremst bør være Brent Cobb. Ti svært velformulerte sanger som, helt riktig, knytter Brent til hjemstedet i Georgia og sørstatenes beste sider, servert med melodier som Paul Simon uten videre nå kunne ha hatt bruk for.
Den enkle produksjonen, Dave Cobbs foretrukne, beveger seg dynamisk mellom lavmælt folk-rock og mer funky sørstatssoul. Hele tiden med Brent Cobbs stemme klart og tydelig i sentrum av begivenhetene. Og ja, innimellom minner den stemmen om en ung Paul Simon.
Men som helhet er Shine on a rainy Day nærmere Guy Clarks to første, Old No. 1 og Texas Cookin´, i spirit.
Som kjent gikk Guy Clark bort i våres, 74 år gammel. Brent Cobb er arvtaker god som noen.
Geir Sundstøl- Langen ro (Hubro)
Full transparens: Geir Sundstøl er fra min hjemby, Halden, og en bekjent av meg gjennom snart tre tiår.
Men jeg må likevel benytte anledningen til å si meg enig med Fredrik Wandrup som i Dagbladet mandag ga Geirs andre soloplate, Langen ro, oppfølger til fjorårets Furulund, en sekser på terningen.
Langen ro er åtte instrumentale musikkstykker som, antakelig utilsiktet, spenner opp en vakker og svaiende bro mellom Ry Cooders mest atmosfæriske filmmusikk og 1970-talls-fenomenet Tubular Bells. Den usannsynlige gigantselgeren som skaffet Mike Oldfield både halve kongeriket og prinsessa, Anita Hegerland.
Geir får hjelp av yngre nøkkelmusikere i norsk musikkverden; David Wallumrød, Erland Dahlen, Martin Langlie, Martin Winstad, Nikolai Hængsle Eilertsen og Erik Solid og sammen begår de storverk.
Geir spiller følgende; pedal steel gitar (mye pedal steel gitar!), seks strengs bass, munnspill, cümbüs (?), 5-strengs banjo, National Duolian, Shankar Gitar, Moog MiniTaur, log drum, maraccas, pumpe orgel, guitar banjo, xylophone, basstromme, cymbal, pianochordia, konsertharpe, marxophone og, merk, Tubular Bells.
Faktum er at dette er helt på kanten, det finnes en ikke ofte håndhevet forskrift som sier at ingen musikere har anledning til å spille mer enn tjue instrumenter på en plate, Geir klokker her innpå nitten. Puh!
Men resultatet er til gjengjeld magisk. Musikalsk alkymi. Lydspor til en film som er helt overflødig. Musikk som bare har en ting på agendaen; være ren musikk.
Titlene sier sitt om hva dette dreier seg om (right!); Langen ro, Gråtaslaget, Tony´s Theme (fra Scarface-soundtracket), Los, Florianer, Røk, Baris, Bek.
Enda mer transparens: Coverfotoet er tatt av min gode venn, Raymond Mosken, hengende i et helikopter høyt over Langen ro.
Leonard Cohen- You want it darker (Columbia)
Noen har gjort et godt poeng ut av at Leonard Cohens You want it darker er det beste albumet som noen sinne har blitt sluppet av en artist som er 80+.
Vanskelig å komme på noen utfordrer der.
For meg er bare tittelen, You want it darker, en beholdning god som noen. Uansett hva Leonard måtte ha til hensikt med tittelsangen, «You want it darker», ordene, er 2016 plassert balanserende på spissen av en poets penn.
Mens den første sertifiserte idiot presidentkandidaten noen sinne, Donald Trump, drittprater seg nærmere og nærmere Det Hvite Hus, kan Cohen med sitt fjortende studioalbum ha skapt rekviemet for en verden som endelig har gått av hengslene.
Selvfølgelig er de åtte sangene på You want it darker marinert i Cohens unike humor. Slik tittelen bærer bud om. Slik vi vet han tenker.
Latter er snart den eneste utveien og ingen ler bedre til slutt enn Leonard Cohen.
