Tom Skjeklesæther, mest kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de nye platene til Benedicte Brænden, Old Crow Medicine Show, John Mellencamp og Willy Nelson i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.
Benedicte Brænden- Blood on your hands (Hocus Pocus Records)
Det er fem år siden Benedicte Brænden, tidligere sanger i rockbandet Bazooka Boppers, slapp sitt debutalbum, Doghouse Rose, ganske lenge i en musikkbransje som synes å akselerere mens du leser dette. Da, i 2012, hadde det gått fem år siden Benedicte dukket opp på NRK-programmet Lyden av Lørdag, det som ga Ida Jenshus pushet opp og frem.
Men out of the blue, eller strengt tatt ut av det svarte, cover og innercover på vinylen på denne plata er holdt i svart, er Benedicte Brænden her igjen med plate, og vil vi tro, konserter.
Og la det være sagt med en gang, Benedicte har brukt tida bra, Blood on your hands er svært, svært gjennomarbeidet og overbevisende, som et country noir-album.
Bare tittelen, Blood on your hands, er en utvetydig pekepinn om hvor dette bærer.
Det handler om livsfarlig kjærlighet (?), om femme fatales, med vekt på fatales.
Soundet er bygget opp rundt minimalistisk tromming og tung, groovy, kontrabass, samt lekker gitarspilling, krydret med litt trekkspill, vibrafon, trompet og mye fin harmonisang, fra Signe Marie Rustad og Malin Pettersen. Det minner tidvis om en lite påaktet plate fra 2012, der T-Bone Burnett produserte Lisa Marie Presley (Storm & Grace).
Benedicte Brænden synger med effektiv tilbakeholdenhet, på «You are dangerous» kan hun nesten høres ut som Marianne Faithfull.
På tre av de ni sangene har hun fått låtskriverhjelp av Martin Hagfors, på to av sin ektemann, Christopher Bricknell Lindahl, trommeslager i hardrockbandet The Carburetors.
Og de står alle godt, det kan synes som om Benedicte og co har trimmet vekk det overflødige. «Black widow spider» tikker avgårde, med illevarslende orgel spilt av David Wallumrød. «Snake Eyes» skrur opp tempoet en touch, men ikke mer enn at dette hadde passet perfekt i den nye utgaven av TV-serien «Twin Peaks».
Med Blood on your Hands lykkes Benedicte Brænden med å skjære seg ut et helt eget felt i den stadig ekspanderende norske americana-scena. Der det er de kvinnelige artistene som virkelig utgjør tet-feltet; nevnte Signe Marie Rustad og Malin Pettersen (Lucky Lipps), legg til Unnveig Aas, Hege Brynildsen, Janne Vea og The Northern Belle, samt Claudia Scott. Ofte mer eksperimentelle og ambisiøse enn sine mannlige kolleger.
Blood on your Hands er med og gjør country/americana-klassen ved neste års Spellemannpris til utdelingens mest spennende. For ikke å si skumleste.
Old Crow Medicine Show – 50 years of Blonde on Blonde (Columbia/ Sony)
For bare noen få uker siden trakk jeg frem «Best of»-plata til old-timey bandet Old Crow Medicine Show. Da nevnte jeg at OCMS har skrevet kontrakt med Columbia Records og at de feirer samarbeidet med en hyllestplate til det mange mener er Columbias viktigste artists viktigste plate.
I mai i fjor var det femti år siden Bob Dylan ga ut Blonde on Blonde, dobbeltalbumet som han spilte inn i Nashville. I seg en definerende musikkkulturell begivenhet som feires med en stor utstilling på Country Music Hall of Fame and Museum as we speak (visstnok frem til jul).
Sjekk i den forbindelse ut det doble albumet Dylan, Cash and the Nashville Cats: A new music City og den tilhørende boka. (Alt med overlegent design av Jon Langford, billedkunstneren og countrypunkeren som besøkte Norge for konserter og pop-up-utstillinger denne uka).
OCMS var en del av denne markeringen i sin adopterte hjemby. 12. & 13. mai i fjor spilte de seg gjennom Blonde on Blonde fra A til Å i konserter i Hall of Fames´ eget konsertlokale, CMA Theater.
Ketch Secor, OCMSs frontmann kan til og med smykke seg med en Dylan-co-write, sangen «Wagon wheel», som også har vært en norsk radiohit i Darius Ruckers senere tolkning.
I coverheftet til denne plata skriver Secor følgende;»I love Bob Dylan. I mean I love him. In my opinion Bob Dylan, the bard, is the greatest spinner of rhyme and couplet since Shakespeare. It is by no other force of nature, will or reason that I play music for a living than simply to be like Bob.»
Tro meg folkens, det høres på denne plata. Om det lages musikk-fontener, så er 50 years of Blonde on Blonde bevis merket «#1A».
Det er såå åpenbart at OCMS har påtatt seg oppgaven med å gjøre denne konserten med en slik entusiasme at det sprudler av alt de gjør.
Vi vet at OCMS i utgangspunktet er et akustisk ensemble, bestykket med det beste av feler og banjoer, men denne gangen har de utvidet instrumentparken til også å inkludere trommer, pedal steel-gitar og keyboards. Det låter akkurat passe stort og autoritært.
Ketch Secor synger lead vocal på ti av de fjorten sangene, gitarist Critter Fuqua takler tre og Kevin Hayes en.
Mellom seg spiller OCMSs syv medlemmer mandolin, munnspill, trekkspill, gitarer, kazoo, trommer, guitjo, bass, marstromme, fele, dobro, banjo, pedal steel og keyboards, og instrumentene går også innimellom på rundgang, uten at det glipper noe sted.
Secor sier videre; «..it never entered our minds that we would just play the record like Bob did. Instead we would try to do it like 50 years of Bob Dylan did. We would play it country, folk and rock´n´roll. We would play it acoustic and electric. hillbilly and hokum; at once Gospel-fired and Hava Nagila blues. Our performance would celebrate not only this seminal record, pop music´s first double album, but also Bob´s legacy as our nation´s premier shape-shifter/ performer. Always bucking the trends. Always impossibly hard to define. This record would also celebrate the genre-bending, ever-unique Nashville Sound and the players, producers and writers who, through a renaissance-like burst of creativity dreamed up this powerfully alive form of American music».
Amen, Secor!
OCMS har altså lykkes med det nesten umulige, å presse ny spirit og saft inn i et drøyt dusin sanger som allerede har tålt tidens tann med, nå, 51 år.
Har du sjansen, så prøv å få med deg en av de 40-50 konsertene som bandet gjør med denne plata herfra og ut juni. Inkludert show i Manchester, Glasgow, London og Amsterdam helt i slutten av juni.
Hvorfor i ville helvete er det ikke noen som tar denne truppen til Norge? De hadde fylt opp Sentrum scene med letthet!
Og Norge hadde vært et bedre land etterpå.
John Mellencamp (featuring Carlene Carter) – Sad Clowns & Hillbillies (Republic Records)
John Mellencamp (65), fra Seymour, Indiana, er her med sitt 23. studioalbum, raust co-kreditert Carlene Carter.
Sad Clowns & Hillbillies plasserer seg godt i den folden av plater som Mellencamp har laget det siste drøye tiåret, rustikke sangsamlinger som med autoritet og eleganse stepper frem og tilbake mellom country, folk og lavt rigget rock´n´roll. Musikk som det pekte frem mot fra de to essensielle albumene Scarecrow (1985) og The Lonesome Jubilee (1987).
Vil du dyptdykke i Mellencamps historie foreslår jeg antologien On the rural route 7609, 54 kutt på fire CDer med et langt essay av Anthony DeCurtis.
Mellencamps forrige album, Plain Spoken, kom i 2014 og på denne nye plata har han ikke affektert noen annen stemme. Mellencamp er en engasjert tenker og bitvis hissig stemme, som bekymrer seg mye for hva som skjer med hans hjemland.
For å holde djevelen på avstand, maler han med friske farger (to av maleriene er, så vidt, å se på det enkle coveret her), og han engasjerer seg i musikkteater med forfatteren Stephen King (Ghost Brothers of Darkland Country ) og småroller i film.
John Mellencamp vet hva han driver med, han holder seg selvfølgelig med utmerkede musikere og det låter fin-fint. Carlene Carter er med og bidrar til vokal variasjon på sanger som gjennomgående er lette å høre på. Det vil kreve mer intens lytting enn denne skribent har hatt tid til så langt å ferske helt hva Mellencamp har på hjertet. Spesielt fordi det snåle coveret ikke inneholder tekster.
Willie Nelson – God´s problem Child (Legacy/ Sony)
Gåte. Hva finnes det mest av i verden? Svar: Willie Nelson album.
Men, vi vil ikke være noen av dem for uten. Ikke minst fordi Willie fortsatt er ved forbløffende god stemme. Han fylte altså 84 år sist lørdag.
Nå er hans album nummer…et eller annet… her, med den alt annet en defensive tittelen God´s problem Child. Mange sanger skrevet av Willie og produsenten Buddy Canon (bare 69).
Tittelkuttet er skrevet av Jamey Johnson og Tony Joe White og blir servert i vokalt samarbeid mellom Willie, Jamey, Tony Joe og Leon Russell. Det hevdes at dette var Russells siste dag i studio, han gikk bort 13. november i fjor, bare fem dager etter at Donald Trump tusket til seg USA.
Teksten går; «..Born in the mud/ Raised in the wild/ Washed in the blood/ God´s problem child..»
Wille & Leon var gode kamerater fra tidlig 70-tall.
Sjekk ut videoklippet der Willie, Ray Charles og Leon gjør Leons «A song for you». Prøv å la være å få tårer i øyekroken.
Verdt å merke seg her er også «Still not dead», med åpningen «I woke up still not dead again today/ The internet said I have passed away/ If I died I wasn´t dead to stay/ And I woke up still not dead again today.»
Heldigvis.
Willie har sansen for humor, antakelig avgjørende for at han vinner over internett hele tida, han har altså fortsatt stemmen og sin hullete gitar, Trigger, han har fortsatt fletter.
Vi har Willie, vismannen fra Abbott, Texas. Bosatt i Luck, Texas.
Vi er utrolig heldige.
Denne helga kan texas-sommeren feires med dette utmerkede Willie-albumet.
