Tom Skjeklesæther, mest kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de nye platene til Jonathan Wilson, Darling West, Jerry Leger og Hans Cato Kristiansen i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.

Jonathan Wilson- Rare Birds (Bella Union)

Forleden dag tok en av mine venner meg med på en testflight i sin nyinnkjøpte Tesla. Det var bare ujevnhetene i veien som opprettholdt følelsen av at vi fortsatt befant oss på jorda, den sømløse akselereringen fra 30 til 100 kilometer i timen på 2-3 sekunder var sensasjonell nok, at sjåføren knapt holdt i rattet og vi satt med en stor skjerm mellom oss der vi kunne tracke det meste, gjorde at Neil Armstrongs ord kom susende ned fra himmelen foran oss; «Et lite steg for mennesket, et stort sprang for menneskeheten.»

Da vi satte på «Over the midnight» fra Jonathan Wilsons nye album, Rare Birds, var følelsen av noe helt annet komplett. Sangen varer i over åtte minutter og er montert på en trommegroove som helt sikkert kunne ha vært konstruert sammen med Elon Musk.
Om du skaffer deg Rare Birds på vinyl eller CD (Do!) og bretter ut det gedigne coveret flyter disse ordene over et bilde av Wilson, fotografert ovenfra, minst trippeleksponert med seks hender; «Rare birds, we are out in space and at the moment we are weightless, this feeling will last as long as we like».

​Eller i hvert fall i de nesten åtti minuttene det tar å spille seg gjennom Rare Birds tretten sanger. For å sitere det stabile geniet i Det Hvite Hus; «Tro meg», det vil du gjøre om og om igjen i tida som kommer.

Wilson har latt oss vente en god stund siden utgivelsen av det forrige fulle albumet, Fanfare (2013), men han leverer til gjengjeld musikk som fremstår som rikelig kompensasjon for årene som har gått. (Det er også fire år siden minialbumet, Slide by, som inneholdt to Wilson-originaler og tre covers. Også helt nødvendig i en hver seriøs Wilson-samling).

Det blir gjort relevante poeng av at nye Rare Birds viser opp nye sider av multitaskeren fra Los Angeles Echo Park (der hans Fivestar studios er); trommemaskiner og synther er markant til stede på flere av sangene. Inspirasjonen er å finne mer i engelsk 80-tallspop, enn i Laurel Canyons 70-talls slengbukse-verden hevdes det.

Joda, men ingen må villedes til å tro at at Jonathan Wilson har stengt hippien inne i kjelleren, dette er fortsatt musikk som ville ha fått Jerry Garcias anerkjennende nikk.
​Det tør være kjent at Wilson de siste par årene har samarbeidet med Pink Floyds Roger Waters, både på hans siste album, is this the life we really want? og på hans pågående verdensturné, Us+Them Tour. At det finnes spor av Pink Floyd i det Wilson gjør er strengt tatt ikke nytt, helt fra 2011s Gentle Spirit har noen hørt dette ved siden av Crosby, Stills Nash & Young etc.

Nå oppfatter vi enda flere engelske rockreferanser; tidlig Genesis, absolutt Beatles (sjekk «Miriam Montague»), men for hver synth er det også pedal steel-bidrag fra maestro Greg Leisz og lange meditative strekk som er mer Dead enn Yes. På himmelstormende «Loving you» hører vi stemmene til amerikanske Lana Del Rey og new age-legenden Laraaji (samarbeidet med Brian Eno på hans ambient-plater på 80-tallet). Musikk som overvelder, uansett hvilket pass du måtte foretrekke.

Selv om Jonathan Wilson er en moderne «Captain Manyhands» (klengenavnet på Stephen Stills da han gjorde alt på C,S & N´s første plater) og spiller en endeløs rekke instrumenter, er det heller ikke slik at han ikke har bruk for sine venner og fellow artister. ​​

Rare Birds inneholder således bidrag fra trommeslager Joe Waronker (sønn av Lenny, med R.E.M. og Roger Waters), bassisten Jake Blanton, sangerne Omar Velasco, Josh Tillman (Father John Misty), Jessica Wolfe og Holly Laessig. Samt de veldig viktige keyboardistene Drew Erickson og John Kirby. Flere av disse er med når Jonathan Wilson kommer til Oslo og Stavanger i april.

Da jeg snakket med Wilson for en uke siden (sjekk Musikkmagasinet i Klassekampen mandag 5. mars) kunne han fortelle at konsertene i vesentlig grad vil lene seg på musikken fra Rare Birds.

Da kan det være smart å ha lest seg opp på det medfølgende heftet «Lyrical Reference and Schematics», som gjør det mulig å henge med på Wilsons referanse-stinne og hengsleløse tekster (joda han synger virkelig «we should fuck right in front of them» på «49 Hair Flips»). Forstår du tegningene som Jonathan har laget av sangenes strukturer (??), antar jeg at du har tilgang på Willie Nelson-tobakk.

Jonathan Wilson har overtruffet forventningene, han har mekket sammen et album som jeg oppfatter som han beste. Han har lykkes med å flytte brikkene fremover, uten å rive ned fundamentet fra de to første platene.

Akkurat som klistremerket på coverne proklamerer; «A powerfull shockwave from the sun», nettopp det vi trenger for å riste av oss den forferdelige straffe-vinteren som de latterlige bling-medaljene fra OL har påført oss.

Jonathan Wilson, den barbeinte trollmannen, fører oss fremover, i alle retninger!

Darling West- While I Was Asleep (Jansen Records)

Det kan oppfattes som et tankekors at det så langt er svenskene som har nådd høyest på den internasjonale americana-himmelen med søstre-duoen First Aid Kit, når det generelle nivået på norske americana-artister er skyhøyt over svenskenes hang til pastisjer og karikaturer.

Trioen Darling West er definitivt de som har kommet lengst, da deres nye album ble sluppet for et par uker siden var det blant hovednyhetene på Americana Music Associations ukentlige nyhetsskriv. Darling West farter stadig vekk til relevante bransjesammenkomster i Austin, Nashville og beyond.

Darling West fikk Spellemannprisen i countryklassen for sitt forrige album, Vinyl and a Heartache. Jeg skal være ærlig og si at at jeg ikke var helt på linje med de som ga plata de helt beste anmeldelsene. Etter min mening var det et par andre av de nominerte albumene det året som rett og slett var mer spenstige plater.

Det er derfor en glede å kunne si at Darling West tar et vesentlig og godt steg i riktig retning med sitt tredje album. While I Was Asleep er mer dynamisk enn forgjengeren, bluegrass-aspektet er tonet ned et hakk til fordel for variert americana-rock.

Mari Sandvær Kreken synger egenartet og inderlig. Som ofte er tilfelle med denne musikken, er det nettopp sangerens særpreg som avgjør hvor du havner i dette godt befolkede feltet og Mari har kvalitetene som gjør at hun holder solid avstand til Nashville karaoke-country. Innimellom hører vi toner som bidrar til å gi stemmen en europeisk touch, et snev av Sandy Denny. Det er bare bra, man trenger ikke nødvendigvis å utamerikanisere amerikanerne, det kan hjelpe godt med et litt mere eksotisk element.

Det er ekteparet Mari Sandvær Kreken og Tor Egil Kreken som skriver Darling Wests sanger og de har god styring på såvel det melodiske som det tekstlige. ​Tredjemann, Kjetil Steensnæs, spiller i likhet med Tor Egil Kreken, allehånde strengeinstrumenter og legger til det avgjørende; pedal steel gitaren.

Her er også premium bidrag fra trommeslager Thomas Gallatin, allestedsnærværende tangentmann David Wallumrød og stryk fra Mari Persen. Samt koringer fra et godt knippe av unge norske americana-sangere.

Produksjonen er gjort av Darling West selv, sammen med studiotekniker Bård Ingebrigtsen. Det låter fortreffelig!

Memo til alle som tror at countryplater må spilles inn i Nashville; Reis gjerne over for å gå på klubbene og Country Music Hall of Fame, men bruk innspillings-budsjettene (finnes det?) i Amper studio i Oslo eller i Kleiva og Athletic i Halden.

Uansett, Darling West befester her sin posisjon i toppen av Norsk Americana og har en reell mulighet til å nå vesentlig lenger West.

Jerry Leger- Nonsense and Heartache (Latent/ Warner)

Americana-musikken kan komme fra hvor den vil, at den har usedvanlig gode kår nord på det amerikanske kontinentet, i Kanada, er ingen overraskelse. De siste årene har vi hatt stor glede av Daniel Romano og Whitney Rose som arvtakere til giganter som Neil Young, The Band, Joni Mitchell og Leonard Cohen.

Under veis har også Cowboy Junkies markert seg godt, med sin hysj!-versjon av americana.

Cowboy Junkies’ Michael Timmins er en nøkkelperson når vi nå får stifte bekjentskap med nok en kanadier, 32 år gamle Jerry Leger. Timmins har produsert Legers siste album, det doble Nonsense and Heartache.

Leger startet i bransjen som tenåring og ga ut sitt første album da han var 19. Etter det har det kommet ytterligere ni, mens profilen hans har vært i stadig stigning. Ikke minst takket være en annen respektert sanger/ låtskriver, Ron Sexsmith, som aldri lar sjansen gå fra seg til å skryte av Leger.

I april sørger entusiastene i Oslo-baserte «Die With Your Boots On» for at Jerry Leger finner veien til Norge med spillinger på Mono i Oslo 18., Siste Reis i Halden 19. og på Arnemoen Gard på Ringerike 20.

​Leger reiser med sitt band, The Situation, en trio som etter alt å dømme kan sakene sine. De spiller altså på Nonsense and Heartache også, og gir Leger backing som både låter fresh og autoritær. Slik et band som står på scena mye kan gjøre.

Leger har en stemme som kan høres ut som en ung T-Bone Burnett. Han bretter den rundt både lurvete rockere, skranglete blues og mere lavmælte sanger, der de fleste av det første kaliberet er å høre på CDen som kalles Nonsense, mens Heartache demper uttrykket. Bruddet er nydelige «Wedding dress» på Nonsense.

Heartache er ladet med supercatchy sanger som presenteres med lapsteel, fele, kassegitarer og enkle rytmeinstrumenter. «Troubled Morn», «Another dead radio star», «The Great Unknown» og «Take the ashes and run» kommer til å forgylle våren for de som har teft nok til å stikke innom en av de tre lave scenene som blir Jerry Legers springbrett til norges-vennskap. Plata er finfin oppvarming til det.

Hans Cato Kristiansen – A long ride (Moonlight Records)

Det er greit å bli minnet på det. Det foregår veldig mye musikk under radaren til hipster-kanalene også i Norge.

​Jeg ble oppmerksom på sangeren Hans Cato Kristiansen for et drøyt år siden, da han var gjeste-sanger med The Salmon Smokers («Verdens beste band gjennom tidene») på en brun restaurant i Drammen. Kristiansen løftet store låter fra americana-musikkhistorien med avslappet autoritet.

Det viste seg at jeg har hørt Hans Cato tidligere, som trommeslager og sanger i The Remme Brothers Band. Han har også vært med på laget til Jonas Fjeld de siste 6-7 årene.

Fjeld synger back-up vokal på tre sanger på det jeg oppfatter som Hans Cato Kristiansens første soloplate. En av dem er «Cynthia», skrevet av Fjeld og hans amerikanske buddy, Jim Sherraden. Mesteparten av materialet er dog skrevet av Kristiansen sammen med Tommy Sydsæter, gode sanger fra noen som åpenbart har tett kjennskap til denne musikken.

Musikerne på plata teller Eivind Kløverud og Finn Tore Tokle fra The Salmon Smokers på trommer og bass og Drammen-kjenninger som Bent Bredesen og Ben Basgård, begge glimrende gitarister.

Kristiansen har stemmen, volumiøs og dynamisk, en jorda soulstemme som tåler sammenligning med størrelsene i faget. Du forstår hvorfor han og Fjeld er på samme ark.

Produksjonen er gjort sammen med Fjeld-lydmann Tor Magne Hallibakken og er organisk og feit, som det beste jordsmonnet som tenkes kan for denne musikken. Honkytonk, blues, gospel, country og soul rullet inn i den store (norsk) amerikanske musikalske fortellingen som gir livet mening for så mange av oss.

A Long Ride fortjener å høres av folket og alle vil få løftet helga si/ kvelden sin om de skulle ta plass i baren når Hans Cato Kristiansen og bandet hans står på scena.