Tom Skjeklesæther, mest kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de nye platene til Andrew Combs, Sam Outlaw, Waylon Jennings og Hannah Aldridge i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.
Andrew Combs- Canyons of my Mind (Loose records)
På coveret til texaner Andrew Combs nye, tredje album, Canyons of my Mind, er en person avbildet mens han vasser nedover en mytisk sørstatselv, i det som ser ut som tidlig morgengry.
Vi får gå ut fra at det er Combs selv, og det kan være vanskelig å avgjøre om han bare vasser eller går på vannet som Peter Sellers karakter Mr. Chance gjør i slutten av den overlegne filmen Being There (Hal Ashby, 1979).
Uansett, Andrew Combs beveger seg i et musikalsk pop/ americana-landskap som inneholder elementer både av det jordnære og det overnaturlige.
Han er ikke representativ for det vi forbinder med tradisjonelle texas-trubadurer (Townes Van Zandt, Guy Clark) eller med mesteparten av det som kommer fra hans adopterte hjemby, Nashville.
Combs tilhører definitivt det mer eksperimentvillige miljøet i Nashville, som også blant annet teller Rayland Baxter, Jonny Fritz og Aaron Lee Tasjan. Combs og Fritz er også med i den kommende (?) dokumentarfilmen Heartworn Highways Revisited, det som presenteres som oppfølger til 70-talls-dokumentaren Heartworn Highways. Filmen som forsterket legendene til nettopp van Zandt og Clark.
Combs er fra Dallas og han har rukket å bli tretti siden utgivelsen av All these Dreams (2015). Han jobber videre med produsentene Skylar Wilson og Jordan Lehning, to hyperaktive musikere/ teknikere som dukker opp i stadig flere sammenhenger. Lehning har coprodusert Rodney Crowells siste, flotte album, Close Ties.
Andrew Combs er mer av en crooner enn en countrysanger, han har mer til felles med Harry Nilsson, Glen Campbell og Jimmy Webb enn de fleste av sine americana-kolleger. Innimellom er han også skummelt lik Don McLean, som på lavmælte «Hazel».
Åpneren «Heart of wonder» trøkker godt til, lesset med keyboards og illsinte gitarer, bæljende saksofon, mer ekspansiv new wave-poprock enn noe vi har hørt fra Combs tidligere.
Men allerede på «Sleepwalker» er han på plass i et mer tilbakeholdent modus, en tekst som inneholder setningen «Canyons of my Mind». Her tikker det av gårde med mildt perkusjon, en insisterende akustisk gitar og fjern steelgitar.
«Dirty Rain» tar for seg gentrifisering i byer som pådrar seg høy hipphetsfaktor som Nashville har opplevd de siste årene. Combs er dog ikke en «protestsanger» som maler med de bredeste strøkene, han er mest oppgitt, følelser som forsterkes av et flott strykerarrangement.
Combs har et godt lag med selve melodiene, et vesentlig faktor i det faktum at platene hans tåler høy rotasjon. Sangene hans fester seg med den vesentlige musikalske borrelåsen.
Aller mest besnærende, «Rose Colored Blues», som er en slik sang som kan synes å alltid ha vært der, men som i Combs meget kompetente hender godt kan ende opp som en av hans klassikere. Lettbent, men likevel melankolsk. Hm..
«Bourgeois King» er Combs oppgjør med valget av Trump; «..parasites and politicians/ Intertwined and holding hands/Feed us fiction and fabrication/ Make this country great again/«.
Låtas tematikk forsterkes av det dramatiske arrangementet, Combs tilhører flertallet av de amerikanske velgerne, som vemmes av Trumps livsfarlige kombinasjon av arroganse og ignoranse.
Helt til slutt, en nydelig countryballade, «What it means to you», i duett med Caitlin Rose. Det er så nærme Grand Ole Opry Andrew Combs beveger seg.
Men han bidrar likevel til å gjøre Music City USA til en stor musikkby igjen (!).
Som kjent er han ikke alene, det er i Nashville at svært mye av det spennende skjer i amerikansk musikk om dagen. Paradoksalt på flere vis, en konservativ kulturby har blitt utskytningsrampe for musikken som fanger verdens oppmerksomhet i svært skumle tider.
Sam Outlaw- Tenderheart (Six Shooter Records)
Right away. Det er stemmen til Sam Outlaw som lassoer deg inn først.
Enda mere her, på oppfølgeren til nær perfekte Angeleno, debuten som fortsatt er en contender for dette tiårets beste album.
Sam Outlaw er rett og slett den beste mannlige sangeren som har dukket opp etter årtusenskiftet.
Outlaw har turnert mye siden utgivelsen av den Ry Cooder-produserte plata i 2015. Han har vært på fire europa-turnéer, to av dem fant veien til Norge, og han har vært i country-elskende Australia.
All den erfaringen har resultert i at Outlaw har utviklet sitt instrument ytterligere, en stemme som krever umiddelbar oppmerksomhet, helt uten å konkurrere i den trøttsomme kraftsanger-klassen. Outlaws style trekker heller veksler på tradisjonen fra Gram Parsons til Dwight Yoakam. Egenart fremfor vokalakrobatikk.
Bare tittelkutttet her, en country-variant av Jackson Browns perfeksjonerte california-lightrock, er en vokalprestasjon som uten anstrengelse løfter og løfter.
Bortsett fra Cooder og hans sønn, trommeslageren Joachim, har Outlaw laget Tenderheart med det samme musikerteamet som bidrog til å gjøre Angeleno til det den er.
Aller mest markant, harmonisangerinnen Molly Jenson og steelgitaristen Jeremy Long. Sistnevnte nydelige spilling er platas bærende element ved siden av Outlaws stemme. Steelen og stemme utgjør en unik symbiose, jeg ikke kan huske å ha hørt før.
Ellers er her utsøkte bidrag fra fiolinisten Gabe Witcher og vokalbidrag fra Sams gode venn, den godt over snittet talentfulle sangeren/ låtskriveren Taylor Goldsmith (Dawes).
Sam Outlaw, som altså har adoptert morens døpenavn som artistnavn, heter egentlig Sam Morgan. Jeg ser ikke bort fra at han kunne ha unngått noen misforståelser ved å ha holdt seg til Morgan, for Outlaw har lite til felles med Waylon Jennings definisjon av outlaw country. Her er lite Texas macho-standing, snarere er Outlaw en kar som bærer sitt hjerte på jakkeslaget (som det heter på godt norsk), akkurat slik albumtittelen bærer bud om.
Åpningskuttet, «Everyone´s looking for home», løftet av et kraftig mariachi-blås-arrangement, dealer med det faktum at Outlaw har rukket å bli far for første gang siden sist vi hørte fra ham. Ønsket om å være hjemme med familien opp mot suget fra veien, oppfyllelsen av karrierevalget, å være turnerende musiker. (Sam Morgan hadde en trygg jobb i reklamebransjen, inntil han fylte tretti og ble Outlaw).
Mange av sangene her handler om «de nære ting», blant annet « Bouganvilla, I think», om Outlaws nabo og venn, som han likevel ikke husker navnet og ansiktet til.
I det hele tatt har Outlaw sans for slik kontradikterende ærlighet, det gjemmer seg plenty undring og humor i tekstene hans. «She´s playing hard to get rid of» er et godt eksempel på det siste.
Tenderheart er antakelig noen hakk mere lavmælt enn sin forgjenger, de nærmeste månedene vil vise om sangene her tåler å rankes sammen med ess fra Angeleno som «Ghost town», «Keep it intersting», «Angeleno», «Country love song» og «Jesus take the wheel (and take me to a bar)».
Det høres sånn ut.
Diverse Artister- Outlaw- Celebrating the music of Waylon Jennings (CD/DVD Legacy/ Sony)
En viss synkronisering her nå, rett fra Sam Outlaw, som ikke er outlaw, til musikken til en som altså var outlaw, mer eller mindre mot sin vilje, Waylon Jennings.
Jennings gikk bort i 2002, året før sin gode venn, Johnny Cash. Jennings ble bare 64.
Men det er mulig han var fornøyd med hvert år han fikk. Han unngikk å bare bli 22 da han byttet bort sitt sete på flyet som tok livet av Buddy Holly i 1959. Jennings var Hollys bassist, og Holly bidrog til Jennings tidlige egne innspillinger.
Tretten år etter at Jennings døde samlet hans nærmeste familie, enka Jessi Colter og sønnen Shooter Jennings, seg med noen av countrybransjens største, beste og nyeste på Moody Theater i Austin, Texas for å feire musikken og mannen.
Nå er denne spesielle aftenen tilgjengelig som både konsertfilm og CD, over tjue sanger tolket av bl.a. hot-shot Chris Stapleton (ny plate om et par uker), Bobby Bare, Robert Earl Keen, Alison Krauss, Willie Nelson, Kris Kristofferson, Sturgill Simpson, Lee Ann Womack & Buddy Miller, Ryan Bingham, Toby Keith (som burde holde kjeft når han ikke synger), Kacey Musgraves og Jamey Johnson. Hvilket også igjen avstedkommer spørsmålet; Når dukker Jamey Johnson opp med et nytt, eget album? Det siste kom i 2010!
Kult nok treffer både Jessi Colter og Shooter innertier med sine bidrag, henholdsvis «Mona»(egen låt) og «Whistlers and jugglers» (Shel Silverstein).
Uansett, det er ingen som gjør bort seg her, bandet er knock-out med den enorme pedal steel-gitaristen Robby Turner, Don Was på bass, Mickey Raphael på munnspill og Buddy Miller på gitarer.
DVDen inneholder også et knippe bonusspor, der artistene snakker om sitt forhold til Waylon. Poengtert og morsomt.
Jeg gjentar meg selv, men hyllestkonserter som dette er fortreffelig tv-underholdning. NRK, are you listening?
Hannah Aldridge – Gold Rush (Rocksnobb/ Rootsy)
Det hagler med nye plater om dagen. Det er lett å bli borte i dragsuget.
Det vil ikke skje med Muscle Shoals-sangerinnen Hannah Aldrigde andre album, et vesentlig fremskritt fra den fine debuten «Razor Wire» (2014).
Aldridge, som uansett er en tøff dame, skrur opp trøkket på en plate som klokker inn på americana-musikkens rocka side. Legg til det uunngåelige, med Hannahs bakgrunn fra Muscle Shoals, her er det solide doser southern soul også.
Og ja, Hannah kan skrive låter, som faren Walt Aldridge jr., med fartstid fra Muscle Shoals Fame Studio.
Sjekk ut «Aftermath» (litt Stones der), «Burning down Birmingham» og nydelige «The irony of love». Hannah Aldridge har allerede besøkt Norge flere ganger, regn med at hun dukker opp snart igjen med Gold Rush i gitarkofferten.
