Tom Skjeklesæther, mest kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de nye platene til Bob Dylan, Brent Cobb, Jeb Loy Nichols og Bill Booth i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess
Bob Dylan – Triplicate (Columbia/ Sony)
Når dette leses sitter jeg ringside på operaen i København for å få med meg nok en konsert med Bob Dylan. Meldingene har tikket inn fra dylanolog Johnny Borgan om torsdagens konsert på samme sted. Med Bob i storslag, hellbent på å demonstrere at han ikke er noe mindre «song & dancemann» nå, på vei mot 76, enn da han var 25. Det kan bli en konsert for the ages.
Forrige uke kom Bobs første trippelalbum, ikke upresist kalt Triplicate. Nok en samling tolkninger med amerikanske såkalte standarder. Til stor ergrelse for Dylan-fans som fikk utfordret tålmodigheten sin allerede i 2015 med utgivelsen av Shadows in the Night og enda mer anstrengende i fjor, med oppfølgeren Fallen Angels.
Det er selvfølgelig da kontræren Dylan tupper et trippelalbum med tretti sanger av «det samme» i fleisen på folk.
Men, det er alltid et men med Bob, gidder mann å sette seg inn i bakgrunnen for hans nå store prosjekt og setter av tid til ordentlig lytting, så er Triplicate faktisk også vel verdt tiden.
Ikke bare får vi høre Dylan slå fast at de som har terpet på at han ikke kan synge bli gruset en gang for alle. Vi får en egenartet fremføring, og belysning, av sanger som kanskje ikke er så easy listening som vi har trodd.
Instruks; Sett deg ned, med god tid, Bill Flanagans Q&A med Bob (https://www.bobdylan.com/news/qa-with-bill-flanagan/), Triplicate på stereoen (finnes også i to vinylutgaver, inkludert en flashy deluxe til marginalt høyere pris) og gjerne noe godt i glasset. Og se & hør, sjansen er der for at du og Bob blir enige!
Brent Cobb- Shine on a Rainy Day (Low Country Sounds/ Elektra/ Warner)
For et år siden var jeg i Nashville og laget en historie på musikkrenessansen som finner sted i Music City, USA. Den som har bragt oss Jason Isbell, Sturgill Simpson, Nikki Lane, Chris Stapleton, Anderson East og Margo Price så raskt at vi ikke har rukket å telle til hundre mellom utgivelsene.
Sentralt i dette skriveprosjektet var et intervju med produsenten Dave Cobb, som har navnet sitt på oppsiktsvekkende mange av disse platene, og en bunke andre som ofte også er verdt å høre på.
Fotograf Marthe Vannebo og jeg møtte Cobb i RCA Studio A. Et historisk bygg i Nashville, som nylig var blitt reddet fra den lokale wrecking-ballen og overlatt til Cobb, som da var godt i gang med å sette studioet i stand igjen.
Cobb fant det for godt å spille opp noen sanger for oss mens vi pratet med ham i studioets mikserrom.
— Denne har jeg store forventninger til, Brent er en hillbilly-Paul-Simon.
Spot on! Musikken hørtes virkelig ut som Paul Simon sittende ved en stille elvestrøm under noen store eiketrær, tyggende på et langt strå, mens korken i andre enden av snøret ikke gjør antydning til å nappe.
Brent Cobb er søskenbarn av Dave og han har vokst opp i den lille byen Ellaville i Georgia, population 1609.
Brent hadde truffet Dave for første gang da han var atten, i bestemoras begravelse. Da han hørte at Dave var plateprodusent i L.A., jobbet med Shooter Jennings, tok han mot til seg og ga ham en demoCD.
Et par dager senere var Dave på telefonen, og straks etter det befant Brent seg i L.A.
Men debutalbumet, No place left to leave, druknet i flommen av amerikanske utgivelser i 2006.
Noen år senere var begge Cobb´ene i Nashville, Brent livnærte seg som låtskriver for countrystjerner som Miranda Lambert, Luke Bryant og Kenny Chesney og Dave hadde etablert seg som magikeren bak studiospakene. Så til de grader at Elektra Records (Warner) rett og slett har latt Dave Cobb starte sin egen label, Low Country Sound.
Så langt har selskapet bare sluppet tre plater, Anderson Easts Delilah, den svært interessante tematiske samleplata Southern Family og altså Brent Cobbs nye.
Brent bidrog også på Southern Family, med sangen «Down Home», som lykkes med å stikke seg ut i selskap som også teller Jason Isbell, Miranda Lambert, Morgana & Chris Stapleton, Jamey Johnson, Zac Brown og Shooter Jennings.
Brent Cobb, nå tretti, kaller seg songwriter-singer, men når du har hørt deg gjennom de ti sangene på Shine on a rainy Day, så står det klart at Brent ikke har noen grunn til å være usikker på stemmen sin.
Den er akkurat passe komfortabel, både varm og fleksibel, en utmerket countrysoul-stemme, som av og til altså minner om Mr. Simon. Som skapt for småbyhistoriene som Brent elsker å fortelle. Lydbildet er enkelt, her er det ingen kjekkaserier, et lite band ledet av Dave Cobb selv på gitar sørger for at dette hele tiden flyter godt. Ikke minst for at Brent Cobb også har en klar melodisk teft.
Dette er skapt i 2016, men denne plata kunne like godt ha kommet ut på midten av 1970-tallet. Altså DET tiåret, som vi ikke klarer å slippe taket i musikalsk.
Shine on a rainy Day ble sluppet i USA i fjor høst, nå har Warner her endelig tatt til vettet og fått ut en plate som faktisk har potensialet til å gjøre norgesvenn av Brent Cobb.
Han dukker opp for sin første norgeskonsert, i Oslo, 2. juni.
Jeb Loy Nichols- Country Hustle (City Country City)
Det begynner å stå klarere og klarere for meg, den aller beste musikken befinner seg svært ofte i grenselandet mellom soul og country. Den gjorde det allerede på 60-70-tallet da den gjengse oppfatningen var at country og soul var gjensidig ekskluderende.
De siste ti årene har sørget for et titalls beint fram fantastiske antologier som har gravd dypt i forhold mellom svart og hvit sørstatsmusikk. Den første av disse kom allerede i 2003, heter Country got soul og inneholder snacks fra bla. Larry Jon Wilson, Charlie Rich, Tony Joe White, Eddie Hinton, Jim Ford og Donnie Fritts.
Kuratoren, mannen med teften, var den Wales-bosatte amerikaneren Jeb Loy Nichols. En mann med mange talenter; musikkarkelog, sanger/ låtskriver, forfatter og billedkunstner.
En artist som med stor letthet og eleganse kan bevege seg inn og ut av forskjellige musikkuttrykk. Hans forrige album, Longtime Traveller, er en picture-perfect reggae-plate som tåler å spilles ved siden av Marley og Tosh.
Men med nye Country Hustle er Jeb Loy Nichols tilbake på området han synes å like seg aller best i. Funky soulmusikk, der trommeslager og bassist er musikerne som fortjener dobbel hyre.
Denne gangen har han jobbet sammen med Andrew Hale, visstnok keyboardisten til soul-sangerinnen Sade.
Sammen har de skapt et lavt rigget lydbilde der grooven er konge og alt tar litt ekstra lang tid. Funky gitarer, boblende keyboards, nennsomme blåsere, passe tilmålte handclaps og Jeb Loys vekselvis hviskende og messende stemme formidler tekster som på ingen måte bare er der til pynt. «I hate hate» er sens talk om tida vi lever i; «How can you love your enemies, when you hate your fellow man?».
Øverst på coveret, antakelig et selvportrett av Jeb Loy, står det å lese med liten skrift; «Not the same old country music».
Men han sier også; «It´s definitely a Country Soul record- the country music I grew up with in Missouri, mixed with the soul and hip-hop I loved in New York and London, filtered through the quiet spaces of Wales.»
Resultatet, mine lesere, er musikalsk progresjon, utvikling i den beste forstanden av begrepet. Du vil ha igjen for å la Jeb Loy Nichols ta deg med på denne utflukten.
Bill Booth – Some Distant Shore (Wheeling Records)
Det finnes en liten gjeng av dem i Norge, amerikanske musikere som har forlatt hjemlandet og etablert seg i det karrige norske freelance musikermiljøet. Som oftest er det kjærligheten som har gjort at de har valgt å bli på denne siden av Atlanteren.
Bill Booth, felespiller og sanger/ låstkriver, er en av de mest markante. Booth har gitt ut fem album med start i 1992 (Hard Times on easy Street), ved siden av å ha vært sidemann med en lang rekke norske artister; blant annet Åge Alexandersen, CC Cowboys og Big Hand, Claudia Scott og Casino Steel.
Det går en rød tråd gjennom Booths egen musikk, et engasjement for det som enkelt kan kalles vanlige folk. På Booth to siste album, Songs of the Land (2006) og New Land (2010), har Booth fokusert på norsk utvandring til USA, og utvandrernes skjebner i Det Forjettede Landet. Plater som er prikkfritt gjennomført, både tematisk og musikalsk, stinne av flotte sanger og velklingende spilling. Booth og hans medmusikanter, bl.a. den amerikanske bassisten/ sangeren Bill Troiani (ex. Tom Russell Band/ dobbel Spellemannprisvinner på egen hånd med sitt Billy T. Band), er så innarbeidet i denne musikken at perfeksjonen går hånd i hånd med hjerteslagene.
Denne gangen har Bill Booth fokusert på den musikalske oppveksten han hadde i sin egen hjemstat, Maine, der irer, skotter og briter bosatte seg med sin respektive folkemusikk i århundrene med europeisk innvandring til USA.
Booth, som besitter en stemme som av og til minner om Mark Knopflers, loser oss gjennom et sett folkrock som burde være midt i blinken for fans av Fairport Convention, komplett med konsise tekster knyttet til temaet om å ha sin grunnleggende identitet et stort hav borte. Et område der Booth selv har udiskutabel ekspertise.
Med utgivelsen Some Distant Shore har Booth skapt en trilogi som burde være perfekt for en TV-dokumentar, eller tre. Soundtracket er altså allerede ferdig.
Ikke overraskende er det usedvanlig sympatisk lytting, klar og tydelig i sitt uttrykk.
Booth & co er en udiskutabel tilgang til den norske musikkscenen, en berikelse som definitivt fortjener mer anerkjennelse og større oppmerksomhet.
