Tom Skjeklesæther, mest  kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om Torgeir Waldemar, Whitney Rose, Old Crowe Medicine Show og Blackie and the Rodeo Kings,  i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.

Whitney Rose- South Texas Suite (EP/ Six Shooter Records/ thirty Tigers)

Yup. Jeg lurte på om noen kødda med meg første gangen jeg registrerte navnet Sam Outlaw. Det var, trodde jeg, et artistnavn på høyde med at en norsk hardingfelespiller i 2017 skulle finne på å kalle seg Per Spellemann. Men så viste det seg at både Sam og Outlaw var the ril dil. Ikke minst slått sammen, til mannen som står bak den stadig like overlegne california-country-plata Angeleno (2015). Nå har Outlaw besøkt Norge to ganger, erobret et lojalt publikum, som venter i spenning på oppfølgeren, Tenderheart, lovet i midten av april.

Her kommer Whitney Rose (30), også det et navn som ved første øyekast kan se ut som om det er funnet opp en smart manager. Whitney Rose? Hello Houston? Look out Joplin!

Men nok en gang er det bare å skrive inn navnet og trykke «lagre». Whitney Rose er fra Toronto, Canada og er på vei til Norge for konserter. Underveis har hun mellomlandet i Austin, Texas, forelsket seg i texas-countryen (og sikkert dets tilbehør), og spilt inn denne seks-spors EPen med et knippe av Austins mest kvalifiserte.

Anført av gitar-tryllekunstneren Redd Volkaert og den gamle Cash-pianisten Earl Poole Ball, samt trommeslager Tom Lewis og bassist Kevin Smith (alle med i Continental Club-bandet Haybale!). Legg til den fenomenale felespilleren Erik Hokkanen og steel-gitaristen James Shelton.

Resultatet er storveis, et løft fra fjorårets album, Heartbreaker of the Year, produsert og spilt av Raul Malo og hans Mavericks.

Det åpner med den tex-mexkrydrete «Three minute love affair», en knallfengende hyllest til «kjærlighet» på dansegulvet, der Michael Guerra briljerer på trekkspill.

Deretter antiteknologiske «Analog», skrevet av Austins egen Brennen Leigh, Rose egen «My Boots», Terri Joyces sang til texas-statsblomst, «Bluebonnets for my baby», egne «Lookin´ back on Luckenback» og avsluttende «How ´bout a hand for the band». Country som ikke har et plekter å gjøre med dagens Nashville popcountry å gjøre; her snakker vi Patsy Cline, tidlig Dolly Parton, Connie Smith, Melba Montgomery og selvfølgelig Tammy Wynette.

Dette er så forbilledlig gjort at det bare er stille seg i kø for maikonsertene i Halden, Oslo, Bergen og Trondheim. Whitney Rose er rett og slett det kvinnelige motstykket til Sam Outlaw, tror du ikke at de også er på samme plateselskap, Six Shooter Records.

Old crow Medicine Show- Best of (Nettwerk)

Skandale!

Old-timeybandet Old Crow Medicine Show har bare besøkt Norge for konsert en gang. Det burde være en prioritert oppgave for Forbrukerrådet å finne ut av hvordan dette har kunnet skje, eller snarere ikke skje. Før vi går videre; for et kult bandnavn! Old Crow Medicine Show! (!). (Her på bjerget kaller band seg nå Svømmebasseng. Et bandnavn å drukne seg for.)

Men. Sammen med noen banditter fra Halden så jeg Old Crow Medicine Show på en gressplen i Austin, Texas rundt årtusenskiftet, ble knocket av det helakustiske ensemblet som hang i løse lufta mens de spilte og hadde frontfigurer ved navn Ketch Secor og Critter Fuqua. Jeg kjøpte et par hjemmebrente CDer av dem, og har siden plukket opp alt de har gitt ut. Under veis har New York-bandet vokst til en institusjon i sin adopterte hjemby, Nashville, og jobbet med Dave Rawlings (og Gillian Welch) og haugevis av andre gode folk.

Secor har skrevet sangen «Wagon Wheel» (bygget på et gammelt Dylan-outtake) og fått en en evergreen og en (Bob Dylan/ Ketch Secor) på CVen. NRK har spilt hull i Darius Ruckers popcoverversjon av sangen.

Denne uka kom nyheten om at Old Crow Medicine Show har skrevet kontrakt med Sony Nashville, det første albumet de slipper er en full gjennomspilling av Dylans Blonde on Blonde.

Men det vanker sikkert raskt en full original oppfølger til Remedy (2014).

Inntil videre; Denne fjorten spors Best of´en, kickstartet av «Wagon Wheel» og inneholdende killers som «Tell it to me», «Big time in the jungle», «Take´em away», «My Good gal» og «I hear them all», pluss to tidligere uutgitte fininger, «Black-haired Québécoise» og «Heart in the sky».

Finnes det noe som heter tvangs-Norging av artister?

Blackie and the Rodeo Kings- Kings and Kings (Canada Factor)

Blackie and the Rodeo Kings er opprinnelig fra Hamilton, Ontario og har holdt det gående siden 1996. Bandet frontes av sangerne/ låtskriverne Tom Wilson, Stephen Fearing og Colin Linden og har ni album på merittlista. De er oppkalt etter et 1978-album av den avdøde kanadiske kultsanger/ låtskriveren Willie P. Bennett, Blackie and the Rodeo King.

(Nerding; Bennett rakk å besøke Norge en gang sammen med Fred Eaglesmith, mannen som har gjort den aller fineste versjonen av landsmann Cohens «Halleluja»).

Men tilbake til hovedsporet; Blackie and the Rodeo Kings er et slags moderne The Band. Med flere sangere og en gitarist, Colin Linden, som har spilt med Bob Dylan.

Linden har vært bosatt i Nashville i mange år, der han tilhører byens innerste & beste, han produserer musikk for tv-serien Nashville og kjenner alle. Du skjønner når du hører hvem som bidrar på Blackie and the Rodeo Kings nye album, Kings and Kings;  Rodney Crowell, Eric Church, Raul Malo, Buddy Miller, Jason Isbell og Vince Gill. Legg til Keb Mo,  den kanadiske folkrock-legenden Bruce Cockburn, Grammyvinner av året, Fantastic Negrito og Nick Lowe.

OG mine damer & herrer, det er Lowe som stikker av med bestemannspremien her med sin vokalinnsats sammen med Stephen Fearing på hans «The Secret of a long-lasting love», en innertier som kunne ha vært inkludert med glans på en av Lowes egne, senere mesterverk. Sertifisert; Pubrock deLuxe.

For Jason Isbell-kompletister er det også verdt å finne fram til «Land of the living (Hamilton 2016)», skrevet av Tom Wilson, her sunget i duett med Wilson og Isbell. En sang vi gjerne hører neste gang Isbell besøker Norge. Majestisk canadarock.

Tolv sanger. Ikke noe daukjøtt; rock, country, soul, blues & gospel. Spelt av folk som ikke bare har bakgrunn fra en hard-disc.  Reinspikka musikk lissom, du husker den slags, ikke sant?

Torgeir Waldemar- No offending Borders (Jansen plateprodukjon)

Bare kjapt innom for å bekrefte at Torgeir Waldemar fortjener alle godorda han har mottatt for sitt andre album, ute for noen få uker siden.

Det inkluderer også 8 av 10 fra Wyndham Wallace i april-nummeret av det engelske musikkmagasinet Uncut. Wallace innleder med «A journey from  Norway’s fjords to America´s west coast..».

Joda, Torgeir Waldemar er uomtvistelig en fyr som hadde funnet seg vel til rette i Laurel Canyon den gangen Neil Young og David Crosby gjorde de svingete veiene der livsfarlige å ferdes på. Det på tross av at han hadde slitt med å få folk til å uttale navnet sitt riktig.

Det er grunn til å tenke over dette, folkens; Noe av den beste musikken om dagen lages i Norge. No kidding!