Tom Skjeklesæther, mest kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de nye platene til Henhouse, Belle Adair, Willie Watson og Jeffrey Gaines i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.

Henhouse (Bastard Music)

CD-plata (ja, nettopp CD-plata!) til den norske trioen Henhouse landet i postkassa mi tidligere denne uka. Hele afæren så fjærlett at det antakelig påførte postmannen min eksistensielle problemer.

​Men i det den lille runde disc´en var ute av coveret, og inne i CD-spilleren, åpenbarte det seg musikk som bokset i alt annet enn fjærlett-klassen.
​Syv musikkstykker i lengde fra fem minutter og ti sekunder opp til tolv minutter og ett sekund, totalt over femti minutter.

​Musikk som befinner seg helt utenfor den påståtte mainstreamen i dagens musikkbilde, spilt av tre musikere som rett og slett behersker sine respektive instrumenter langt forbi sine egne fingerspisser;

Bassist og tilbakeholden vokalist Jørun Bøgeberg, gitarist og sanger Nils Einar Vinjord og trommeslager Trond Augland. Alle tre kjente navn for lyttere som har forholdt seg litt mer inngående til norsk musikk de siste tre tiårene. Mellom seg har disse tre karene vært nøkkelspillere for artister som aha, Junipher Greene, Danko, Fjeld & Andersen, Tom Russell, Vidar Busk, Respatexans, Paal Flaata, Silje Nergaard og Knut Reiersrud. Det må understrekes, dette er bare en bitte liten del av platene og turnéene de har bragt sine evner til.

Men på tross av sine myriader av engasjementer finner de altså tida til å spille sammen under det lett ironiske navnet Henhouse.

Der lykkes de med å skape musikk som befinner seg i det antatt ikke-eksisterende krysningspunktet mellom det (vildt) eksperimentelle og det terapautisk meditative.
​Et musikalsk univers som inneholder Grateful Dead på det mest utflytende (tenk en evig versjon av «Dark Star»), Terje Rypdals Odyssey og brutalt autoritær progressiv blues. Der alt som skjer får rikelig med tid til å etablere seg, forankre seg, utvikle seg og strekke seg.

Musikk som er nådeløst divergerende i forhold til den tsunamien av likelydende reklame-jingler som nå kaller seg kontemporær popmusikk. (Bare i dag har jeg mottatt ti slike uvesentligheter fra de som kaller seg Store Plateselskaper. De forholder seg nå eksklusivt til artister som bare har fornavn).

Jørun Bøgeberg gjør så originale ting med sin bass at det stiller de fleste andre som kaller seg bassister i forlegenhet, en Jaco Pastorius med patentert norsk sans for humor og genialt nøktern jording.

Nils Einar Vinjor kan løfte sine gitarløp så langt ut i det ytre rom at han løper risken å treffe på Stephen Hawkins.

​Trommeslager Trond Augland fortjener å beskrives som noe annet enn en som slår trommene sine. Snarere godsnakker han med dem, lokker dem ut på kanten av rytmene og er i så tett dialog med bassen og gitaren at du kan glemme å presse et frimerke i mellom.

På «Lost in the Haze» dukker plutselig en kar som kaller seg Gasby opp og rapper, og ingen blunker et øyeblikk.

Denne uka har musikkstykker som «1st Freakout», «Progoutahier», «In our Blood»» og «Panoramas» reddet undertegnede, gitt meg de nødvendige pusterommene som en stadig akselererende sinnssyk verden (Starring; Trump & Putin, Listhaug & Solberg) påfører oss.

​Henhouse fortjener å få vesentlig mer oppmerksomhet enn det deres beskjedne utrop tilsier.

«Check it out, it might be good for you», som den gamle vismannen John Prine sa for et par tiår siden.

Belle Adair- Tuscumbia (Single Lock)

Jeg vet ikke om folk tenker på denne måten lenger: Plateselskaper det er verdt å følge?
Det må ha startet med sånt som Atlantic Records den gang brødrene Ertegun var på hugget. For min egen del var det Island Records som nok var det første selskapet som jeg ofret ekstra oppmerksomhet.

Deretter selvfølgelig Stiff records (If it ain´t a Stiff, it ain´t worth a fuck) og senere Bloodshot records, Lost Highway og gjenutgivelsesselskaper som Rhino, Lost in the Attic og Paradise of Bachelors.

Sånne folk som driver med ting som gjør livet til en platemann verdt å leve.
​Nå har selskapet Single Lock meldt sin ankomst og tilstedeværelse. Med tilhold i en av verdens sertifiserte musikalsk beste grobunner, med det kule navnet Muscle Shoals, Alabama. Der det har blitt laget soulstenket musikk siden tidlig sekstitall. Har du ikke sett dokumentarfilmen «Muscle Shoals», så foreslår jeg at du slutter å lese her og finner frem TVen, slår på Netflixen og benker deg med noe godt å drikke: Enter Rick Hall, Fame Studio og et stort antall musikk-viktig-perer.

​Men altså, til Single Lock, et Muscle Shoals-basert selskap drevet av John Paul White (fra The Civil Wars) og Ben Tanner (fra Alabama Shakes).

​Single Lock gir ut musikk i et stort musikalsk spekter; fra neo-folkien Dylan LeBlanc (snart tilbake i Norge) til soul-storbandet St. Paul and the Broken Bones, til låskriverlegenden Donnie Fritts, til sanger/ låtskriver Nicole Atkins og power-popbandet Belle Adair.

Tuscumbia er Belle Adairs andre album og de kaster ikke bort tida med å la deg forstå at de elsker The Byrds, The Beatles, Everly Brothers , Big Star og en lang rockhistorisk rekke band som har brukt akkurat disse som, tidløst fundament.

Det er her vi selvfølgelig må nevnte australske The Church, skotske Teenage Fanclub, et nikk til REM og amerikanske ny-harmonikere som GospelbeacH (også tilbake til Norge til sommeren, heia Bergenfest).

Matt Green, Adam Morrow, Jonathan Oliphant og Reed Watson har det «down pat» som det heter. Sangene på Tuscumbia er boblebad av flotte melodier, utsøkte vokalharmonier, tolv & seks-strengers gitarer og surklende keyboards fra labelsjef Tanner.

Produsent og studiotekniker Tom Schick har jobbet med alle fra Paul McCartney til Wilco. Han vet hvor jingle-jangle-skapet skal stå.
​

Willie Watson- Folksinger Vol. 2 (Acony Records)

En tur til Gøteborg og en ordentlig platebutikk var det som skulle til for å rette opp i den åpenbare forseelsen det er å være i besittelse av Vol.1 av Folksinger, den første soloplaten til Willie Watson, og ikke kunne dokumentere at du eier Folksinger Vol.2.

Puh! Nå er det fikset, håper at ingen la merke til dette?

Willie Watson var en av grunnleggerne av stadig mer mytiske Old Crow Medicine Show! Hurra, jeg så dem på gresset i Austin før de ble store, da de solgte selvpressede CDer fra en koffert mellom settene.

Willie ga ut sitt første soloalbum i 2014, og slo umiddelbart fast at han klarer seg på egenhånd.

Eller i hvert fall sammen med David Rawlings og Gillian Welch. Det er nettopp dem som gir ut platene til Watson, og Rawlings har nok en gang produsert. Gillian spiller trommer på «On the road again». Tradlåten, ikke Willie Nelsons.

Hele Folksinger Vol. 2 er slike sanger, trukket opp fra dypet av den amerikanske folkemusikkjorda; «Samson and Delilah», «Gallows pole», «Walking boss», «The Cuckoo Bird», «John Henry» og «Take this hammer».

På helt merkverdig vis klarer Willie Watson å tilegne disse sangene, som om de virkelig skulle være hans egne. Det kan høres ut som en klisje?

Vel, det er det ikke. Spiller du Folksinger Vol. 2, så merker du definitivt suset fra historien. Kanskje spesielt der Watson får vokalhjelp av gospelgruppa The Fairfield Four.

Et utmerket musikalsk oppspill til Old Crow Medicine Show neste album, Volunteer, kommer om en måned. Alt tyder på at det også er en «keeper».

Jeffrey Gaines- Alright (Omnivore)

Jeffrey Gaines er en amerikansk sanger/ låtskriver som ga ut sitt første album helt tilbake i 1992. En stakket stund så det ut til at han skulle bli popstjerne. Som vi nå vet, skjedde ikke det.

I årene som har gått har han gitt ut fem-seks plater. Eller vent, det er faktisk femten år siden han ga ut sitt forrige studioalbum, Toward the Sun.
​Klubben som har ventet på å høre nytt fra Gaines har med andre ord vært ganske liten. Uten muskler til å legge ordentlig press på sangeren.

Helt hva han har bedrevet tida med er noe uklart. Det blir enda mere mystisk når en hører hvilken storveis sanger, soulsanger, Gaines er. Innimellom er han spøkelsesaktige lik Elvis Costello

Allright er vesentlig mer en ålreit. Faktum er at det en slik plate som old-time fans av Elvis Costello ønsker seg. Full av fin-fine sanger, premium spilling og produksjon som gjør akkurat det som skal gjøres.

Hva det innebærer at Costellos bassist, David Faragher og trommeslager, Pete Thomas, spiller på plata, vites ikke. Kanskje de ønsker å sende en melding til Elvis?

— Hør her, Declan, slik som dette skal du gjøre det; «Seems to me» er rett og slett en glimrende sang, slik du, Declan, pleide å skrive dem og fremføre dem! Før du ble for opptatt av..noe annet.

Så, Jeffrey Gaines, mikrofonen er din.